Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Her presenterer Dagbladet et utdrag fra Roy Jacobsens nye roman «Vidunderbarn».

Les anmeldelsen av «Vidunderbarn» her.

Les intervju med Roy Jacobsen her.

Så kom Linda. Hun kom med bussen. Aleine. Fordi muttern ikke hadde noe ønske om å treffe igjen mora hennes, fikk jeg inntrykk av.

Det var lørdag. Vi ruslet ned til holdeplassen ved Aker sykehus i god tid og ventet på Grorudbussen som skulle komme fire på halv to, jeg hadde vært på skolen og bare så vidt rukket hjemom med ranselen og ikke fortalt en sjel om begivenheten, om Linda, fordi jeg ikke fant ordene.

Men jeg hadde på en svært indirekte måte kretset inn temaet overfor en av kompisene mine, Rogern, som hadde to eldre brødre, hvordan var det egentlig å være flere søsken, en problemstilling han ikke fikk helt tak i, før han liksom skjønte noe likevel og sa med et skjevt flir:

— Enebarn.

Fikk det til å lyde som en diagnose, på linje med låghalt.

Jeg hadde jo også gjort meg noen halvkvedede tanker om både det ene og det andre da vi monterte den nye senga — jeg hadde til og med sovet i den en natt — og særlig når muttern ble sittende og tenke i tida mellom avgjørelsen om å ta imot Linda og dagen i dag, eller gikk på loftet og kom ned med den gedigne kofferten vår med klistre-merker fra Lom og Dombås, som viste seg å være full av klær fra hennes egen barndom, som hun hadde hatt på seg da hun var på blant annet Lindas alder, seks, og ble sittende og bla i dem og holde i dem og tenke og mumle og si — næ se, og herregud, nei, hva er dette, og det kan nok ikke brukes noe av det, bortsett fra denne, kanskje?