Les utdrag fra Roy Jacobsens «Vidunderbarn»

En av høstens mest imøtesette romaner.

Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Her presenterer Dagbladet et utdrag fra Roy Jacobsens nye roman «Vidunderbarn».

Les anmeldelsen av «Vidunderbarn» her.

Les intervju med Roy Jacobsen her.

Så kom Linda. Hun kom med bussen. Aleine. Fordi muttern ikke hadde noe ønske om å treffe igjen mora hennes, fikk jeg inntrykk av.

Det var lørdag. Vi ruslet ned til holdeplassen ved Aker sykehus i god tid og ventet på Grorudbussen som skulle komme fire på halv to, jeg hadde vært på skolen og bare så vidt rukket hjemom med ranselen og ikke fortalt en sjel om begivenheten, om Linda, fordi jeg ikke fant ordene.

Men jeg hadde på en svært indirekte måte kretset inn temaet overfor en av kompisene mine, Rogern, som hadde to eldre brødre, hvordan var det egentlig å være flere søsken, en problemstilling han ikke fikk helt tak i, før han liksom skjønte noe likevel og sa med et skjevt flir:

— Enebarn.

Fikk det til å lyde som en diagnose, på linje med låghalt.

Jeg hadde jo også gjort meg noen halvkvedede tanker om både det ene og det andre da vi monterte den nye senga — jeg hadde til og med sovet i den en natt — og særlig når muttern ble sittende og tenke i tida mellom avgjørelsen om å ta imot Linda og dagen i dag, eller gikk på loftet og kom ned med den gedigne kofferten vår med klistre-merker fra Lom og Dombås, som viste seg å være full av klær fra hennes egen barndom, som hun hadde hatt på seg da hun var på blant annet Lindas alder, seks, og ble sittende og bla i dem og holde i dem og tenke og mumle og si — næ se, og herregud, nei, hva er dette, og det kan nok ikke brukes noe av det, bortsett fra denne, kanskje?

Artikkelen fortsetter under annonsen

En dokke, som het Amalie og ikke så ut i måneskinn, med stoppen tytende ut av en revne i magen fordi brødrene hennes, fikk jeg vite, hadde foretatt en blindtarmoperasjon på henne, dinglende bein og løst, trillrundt hode med matte perleøyne.

— Er hun ikke nydelig?

— Jo.

Hun la Amalie i senga til Linda, der hun hadde sovet den siste uka, før hun forsvant igjen, det skjedde i morges.

— Hvor er Amalie? lurte jeg da jeg våknet. Men muttern hadde ikke noe svar.

— Det er jo i dag Linda skal komme?

— Ja ja, sa muttern og lot som om det var akkurat det som var årsaken til at Amalie igjen befant seg på loftet, så det ikke skulle oppstå noen misforståelser mellom henne og Linda, hva vet jeg; senga var egentlig helt nyoppredd, skiftet på for tredje gang, og det var ingenting i den, den ventet.

Så kom endelig bussen. Den stanset også. Men ingen gikk av. Derimot gikk en del passasjerer på, og muttern og jeg ble stående og se på hverandre. Luftbremsene peste og trekkspilldørene slamret og slarket og truet med å lukke seg. Muttern kastet seg fram i siste liten og ropte
 — stans, og billettøren spratt opp fra setet sitt og kom og tok henne i armen og fikk i samme vending brutt opp igjen døra med det ene kneet.

— De må være forsiktig, frue.

Muttern sa et eller annet, og bussen ble i det minste stående idet hun forsvant innover bak de møkkete rutene.

Det varte og det rakk. Det lød noen rop der inne fra, før hun endelig kom ut igjen, knallrød og brydd i ansiktet og slepende på en liten jente i en litt for trang kjole, med hvite knestrømper i det sure høstværet og en bitte liten lyseblå koffert.

— Takk takk, ropte hun til billettøren, som sa:

— Ingen årsak, og — bare hyggelig. Og en del annet som bare gjorde muttern enda rødere i trynet der hun sto og rettet på håret mens jeg gikk rundt og stirret på den nyankomne, på Linda, som viste seg å være liten og tjukk og fredelig og med blikket godt borra ned i asfalten.

Bussen kom seg endelig videre, og muttern satte seg på kne foran det nye familiemedlemmet vårt og forsøkte å få øyenkontakt med henne, uten å lykkes noe særlig, så vidt jeg kunne skjønne. Men da brast det fullstendig for henne, for muttern, som ga seg til å klemme det ulenkelige vesenet på en måte som gjorde meg svært betenkt. Men Linda reagerte ikke på det heller, og muttern tørket tårene og sa som hun pleier når hun skammer seg:

— Nei, hva er det jeg gjør, kom så går vi opp til Omar Hansen og kjøper sjokolade. Vil du ha sjokolade, Linda?

Linda hadde ikke mål og mæle. Hun luktet rart, hadde ugredd, viltert hår og en lugg som hang helt ned i ansiktet. Men hun stakk da hånden inn i mutterns og klemte til rundt to av fingrene hennes så knokene hvitnet. Da brast det igjen for muttern. Og dette kunne jeg ikke se på
lenger, dette grepet som jeg instinktivt skjønte var et grep for livet, som ville forandre det meste, ikke bare i Lindas, men også i min og mutterns tilværelse, et av de grepene som låser seg om hjertet ditt og holder det i ei skrustikke helt til du dauer og også er der mens du ligger i grava og råtner. Jeg reiv til meg den lille himmelblå kofferten som veide nesten ingenting, og svingte den rundt hue.

— Hu spør om du vil ha sjokolade! ropte jeg. — Hører'u dårlig? Linda skvatt til og muttern ga meg et av morderblikkene sine, som vi vanligvis bare utveksler i større forsamlinger.

Jeg tok hintet og la meg et par skritt bak dem der vi gikk oppover, muttern nå med påtatt hyggelig og altfor høy stemme som sa at — der skal vi bo, Linda, og pekte gjennom eksosen over Trondhjemsveien.

— I tredje etasje der borte, med de grønne gardinene, det heter treern, det er den tredd nederste blokka, en av de første som ble bygget ...
Og en masse annet dill, som Linda ikke hadde noe å si til, ikke til det heller.

Men da vi fikk hver vår sjokolade gikk det litt bedre, for Linda åt svært glupsk og smilte også, mer forfjamset enn lykkelig, og det gjorde henne litt mindre stakkarslig, ja, muttern syntes nok at hun hadde i seg den sjokoladen på en litt for grådig måte, at det dermed ble noe å utsette på henne, eller noe man skulle ha ønsket annerledes, som jeg tror var godt for oss alle, for Linda hadde ikke sagt noe ennå. Det gjorde hun først da vi kom inn døra.

— Seng, sa hun.

— Ja, sa muttern konfus. — Der skal du sove.

Hvorpå Linda løsnet jerngrepet om fingrene hennes og krabbet opp i senga og la seg og lukket øynene mens muttern og jeg ble stående og se på denne leken, etter hvert mer og mer forundret, for det var ingen lek, Linda sov som en stein.

Muttern sa ja ja og bredde over henne og ble sittende på sengekanten og stryke henne over håret og kinnet, for deretter å gå ut og dumpe ned ved kjøkkenbordet som om hun nettopp var kommet hjem fra krigen. — Hun er vel helt utslitt, stakkar. Komme hit til oss. Helt alene ...

Heller ikke det resonnementet hadde jeg noen forståelse for, hva skulle for eksempel være bedre enn å få komme hit til vårs, til ei seng som hadde vært oppredd tre ganger allerede uten at noen hadde ligget i den? Det sa jeg også, viste muttern at jeg allerede begynte å bli passe lei av det nye familiemedlemmet vårt. Men hun hørte ikke, hun hadde åpnet den lille blå kofferten og funnet et brev, en slags bruksanvisning, viste det seg, der det sto med steil håndskrift hva Linda likte å gjøre — leke(!), og spise: Sunda og nøkkelost, og saus og poteter, hun var ikke så glad i kjøtt og fisk og grønnsaker. Men det sto også at vi skulle «være forsiktige med å stappe i ungen for mye mat». I tillegg hadde hun en svikt i det venstre kneet, som hun skulle ha medisiner for, piller som lå i noen bokser med Lindas navn på, som muttern også fant i kofferten og holdt opp mot lyset for å studere nærmere, to piller hver kveld, eller tre. «Og la henne få dem med et helt glass vann,» sto det, «rett før hun legger seg, så står hun ikke opp om natta og går i kjøleskapet.» Det brast igjen for muttern.

— Herregud.

— Hva er det? spurte jeg.

— Så trist! stønnet hun.

Jeg skjønte stadig ingenting, kunne bare gjenta:

— Hva er det?

— Og sånn som hun ligner på han!

— Ligner på hvem? skreik jeg og kjente at jeg begynte å falle for alvor, ikke så mye på grunn av hva hun sa, men på grunn av hvordan hun så ut. Hun snakket selvfølgelig om kranføreren, faren min, faren til Linda, den bedritne årsaken til all denne hylinga, mannen som før han datt
ned hadde klart å skape så mye røre at vi ikke visste opp eller ned på noe som helst lenger.

Gjengitt med tillatelse fra Cappelen Damm