UTDRAG: Unni Lindell har skrevet sin åttende kriminalroman om Cato Isaksen. Her kan du lese et utdrag fra boka. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet.
UTDRAG: Unni Lindell har skrevet sin åttende kriminalroman om Cato Isaksen. Her kan du lese et utdrag fra boka. Foto: Lars Eivind Bones/Dagbladet.Vis mer

Les utdrag fra «Sukkerdøden»

Unni Lindells nye hovedperson får en åpenbaring.

||| * Les intervjuet med Unni Lindell her.

Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Her er et utdrag av Unni Lindells «Sukkerdøden»:

Den overvektige kvinnen subbet over det regnvåte flisgulvet. Den sennepsgule boblekåpen fikk det pløsete ansiktet hennes til å fremstå som gråaktig hvitt. Snowjoggene var skjevgåtte. Leggene ble presset fra hverandre av de kraftige lårene som gnisset sammen for hvert skritt hun tok.

Lyden av summende stemmer og klirrende porselen blandet seg med duften av kaffe og vått yttertøy. Hun bet den ene hansken av hånden, strakte de tykke fingrene inn og ut et par ganger og kikket seg hastig rundt. De grønne øynene hadde sølvhvite tette vipper.

To eldre damer, den ene med en strikket hatt, den andre med et knyttet silkeskjerf rundt halsen, så opp fra kaffekoppene og stirret på henne.

En rødme bredte seg fra neseroten og utover den unge kvinnens tykke kinn. Hun visste at de snakket om henne, om overvekten hennes og utseendet hennes.

Damene senket blikkene, satte koppene fra seg på skålene og bøyde seg mot hverandre.

Borte ved glassdisken strøk hun det halvlange, uvaskede håret bort fra pannen og så på kakene og sjokoladen som lå i pyramidelignende stabler etter hverandre. Hun så speilbildet sitt i glasset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En ung serveringsdame ryddet av et bord. Hun ville så gjerne kjøpe en kaffe, og tre eller fire kaker. Hadde lyst til å sette seg ved det ledige bordet borte ved vinduet, men orket ikke blikkene fra de andre gjestene. Det ville være lettere om hun bare kjøpte én liten kake, men likevel forferdelig. Det var bedre å spise rett fra posen på vei hjem slik hun pleide, om hun klarte å holde balansen på det isglatte fortauet samtidig.

Da det ble hennes tur, pekte hun på en irrgrønn kokoskake med hakkede valnøtter, og holdt to fingre i været som tegn på at hun også skulle ha to av muffinsene med aprikosfyll og melis på. Mens kakene ble lagt i posen, kikket hun beklemt på en usynlig flekk på veggen rett over skulderen på diskdamen som løftet opp den siste kaken med metallklemmen. Så glapp hun den. Klemmen klappet sammen med et lite smell. Kaken falt, som i sakte film, ned på den lave hyllen på innsiden av glassdisken, spratt ut til siden, forsvant ned på gulvet og trillet bortover. Melisen sto som en liten støvsky fra den. Det var da hun plutselig husket alt sammen. Fragmentene av sukkerstøvet vekket i noen sekunder minnet om noe annet i luften, før det løste seg opp og ble borte. Inni seg hørte hun ekkoet av sin egen barnestemme. Alt rant gjennom bevisstheten, korte flashbacks roterte som smålyn i hjernen; Hun, som var raskest på sokkelesten, som falt ned på knærne ved siden av ham. Smerten som slo gjennom kneskålene da de traff gulvet. Han lå på ryggen, med den blå munnen halvåpen. Tyngden av ham inn mot kroppen. Det runde babyhodet dinglende, de små armene som hang slapt ned. Som om han allerede var død. Hun løp med det tunge barnet, mot rommet sitt. La ham på sengen og brettet unna sengeteppet, danderte den hvite puten under hodet hans og dro opp trøyen med de smale foldene for å lytte på hjertet hans.

Det var ingen lyd. På vindusruta hadde det dannet seg et mønster av isroser og streker langs kanten av sprossene. De var rundt henne alle sammen; Mayla, faren og onkel Hans. Moren var ikke der. Faren gråt. Hun ville si: Se, nå lever han igjen, pappa. Snart skal han lære å gå. Men døden var de bitte små hendene med de hvite neglene og ansiktet som ikke var som solen mer.

Dagen etter ryddet moren vekk sakene hans; trøyene, bleiene og klutene ble dratt ut fra hyllene i skapet og kastet ned i pappkartonger. Og sengen med sprinklene ble båret ned i bakgården. Der sto den lenge, mens snø fylte den. Som en skitten dyne med et prikkete mønster av eksos lå snøen der, helt til solen omdannet den til vann som rant i striper mot det runde kumlokket og forsvant.

*

Den gamle kvinnen kikket på lommelyktstrålen som danset hit og dit over snøen. Hun dro det grå ullsjalet om skuldrene og satte øksen inntil veggen. Hun så konturene av en bil og en mann. Hva gjorde han her oppe i ødemarken på nyttårsaften?

*

Landskapet snevret seg inn og lukket seg rundt ham som et kvelende teppe. Det var som om han befant seg på en fjern planet, millarder av kilometer fra jorden. John Gustav Bieler slo av lommelykten da han kom tilbake til bilen. Hadde det ikke vært for månen, ville han ikke ha sett noen ting. Han var nummen og stivfrossen i fingrene, selv om han hadde på seg hansker. Han satte lommelykten ned på bakken, bøyde seg og åpnet bagasjelokket. Han brakk seg plutselig ved synet av liket som lå i bøyd positur. Han stakk hendene inn under henne og forsøkte å lirke henne ut. Hun var steinhard å ta på, blytung og uhåndterlig. Det var en glipe mellom jakkeermet og hanskene. Håret hennes kjentes kaldt og stivt, som hyssing mot huden på håndleddet.

Han dro henne mot seg i et hardt rykk, fikk henne halvveis ut, men glapp taket slik at hun gled inn igjen. Etter tre forsøk fikk han henne endelig ned på bakken. Hun gled ut av grepet hans og ble liggende inntil det ene bakhjulet. Han bøyde seg og tok grep i kjolen hennes. Vred kjolestoffet rundt til to håndtak, fikk henne opp i armene, lente henne innover mot magen og vaklet med bøy i knærne ut i snøen. Hver halvmeter ble en kamp. Han forsøkte å gå i sine egne fotspor, men slet med å holde balansen. Han fikk pusten sin inn i riktig rytme. Gikk sakte og målbevisst. Måtte ikke tenke. Måtte bare komme seg bort til kanten av juvet.

Da han endelig hadde fått henne frem til det lille juvet, la han henne ned i snøen og pustet ut. Hjertet hans dundret i brystkassa. Han snudde hodet og lyttet. Holdt pusten. Var det lyden av en spinkel stemme?

Nei, ingenting. Han bøyde seg fremover og skjøv liket mot skråningen. Vannet buldret i de store råkene langt der nede. Han ga kroppen en hard dytt og liket gled noen få meter, men kjolen hengte seg plutselig fast i en gren som sto opp fra snøen. Han bannet, falt ned på knærne og akte seg forsiktig etter, klorte fingrene ned i snøen og dyttet til henne med den ene hånden. Hun rikket seg ikke. Han måtte passe seg så han ikke gled sammen med liket ned i vannmassene.

Han forandret stilling, satte seg ned og skjøv med føttene. Etter det fjerde sparket, løsnet kjolen fra grenen og liket gled sakte nedover og nådde til slutt det frådende vannet med et plask. Et øyeblikk ble hun liggende og duppe inne ved iskanten, før kroppen, med et rykk ble tatt av det skummende vannet. Liket seilte inn under en iskant og forsvant.

John Gustav Bieler steg ut på den isete veien igjen med et tungt skritt. Trampet føttene i bakken for å riste av seg snøen. Så gikk han bort til bilen, la armene på biltaket og lente pannen mot dem et øyeblikk før han rettet seg opp, dro bilnøkkelen opp fra bukselomma, bøyde seg og tok opp lommelykten. I det han trykket opp låsen med et lite pip, så han en enslig nyttårsrakett fly som en sædcelle over himmelen bak de høye granene. Et sekund senere fikk han øye på den gamle damen.