• Les intervju med Trude Marstein her.

1978

Jeg fulgte Jorunn hjem, jeg trillet sykkelen. Trærne var hvite, det var et tynt lag snø på brosteinen, Storgata lå foran oss med lyskjegler fra lyktene som delvis overlappet hverandre. Det var svarte spor bak oss etter føttene våre og sykkelhjulet gjennom det tynne snølaget. Jeg hadde snakket så mye. Jeg hadde sagt at hollandsk øl var det beste. Jeg hadde snakket om arv og miljø og gener, jeg hadde sikkert snakket hull i hodet på henne. Jeg hadde fortalt henne om jenta som døde av leukemi på sykehuset for en uke siden. Det hadde gjort inntrykk på henne, og jeg var preget selv da jeg fortalte, stemmen min var presset. Wenche og jeg var en del av teamet som behandlet henne, vi hadde stått i korridoren rett etter det skjedde, numne, hvitt vintersollys skinte inn gjennom glassrutene i enden av korridoren. Wenche hadde sagt, så kaldt og så varmt på samme tid: Vi vet jo at sånt er en del av jobben.

Vi stoppet utenfor huset Jorunn bodde i, det var kaldt, men jeg frøs ikke. De fleste vinduene var mørke, men noen lyste det i. Kan jeg bli med deg inn? sa jeg. Jorunn ristet på hodet. Jeg vil ikke det i kveld, sa hun. Hun hadde friskt vinterblek hud i ansiktet og røde kinn. Jeg hadde kjøpt napoleonskake til henne, satt asjetten foran henne, og hun hadde sagt: Napoleonskake, Ove! Hun hadde ledd. Hun hadde store, skjeve fortenner som et par steder lå over hverandre. Har du ikke lyst på napoleonskake? sa jeg. Jo, jo, jeg har det, sa hun. Er du sikker? hadde jeg sagt.