KLAR MED NY BOK: I september kommer Henrik Langelands nye roman «Verdensmestrene». Foto: Håkon Eikesdal
KLAR MED NY BOK: I september kommer Henrik Langelands nye roman «Verdensmestrene». Foto: Håkon EikesdalVis mer

Les utdrag fra «Verdensmestrene»

Henrik Langelands nye bok

||| (Dagbladet): Hver uke i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les intervju med Henrik Langeland her.

Her kommer de, tre generasjoner Meltzer, vandrende nedover Ankerveien mot Skådalen, midt iblant alle disse menneskene som ikke har fått presset seg på Holmenkollbanens brune teakvogner eller som uansett kunne tenke seg en seiersmarsj ned til Slemdal og kanskje helt ned til Majorstuen etter den nervepirrende ventingen og det forløsende, triumferende stafettgullet.

Her kommer de, forbi de provisoriske pølsebodene og vaffelteltene, forbi elgmaskotselgerne og skolekorpsmusikantene og brøytekantene med de bratte innkjørslene: høyesterettsadvokat Laurentius Michael Meltzer d.e. med gråslitt rypesekk, mørkeblå anorakk og skiforeningslue med vippeskygger og sirkulært sølvmerke i front, side om side med sin sønn, advokat Laurentius Michael Meltzer d.y., iført hvit og blå VM-genser og den jordbærmønstrede toppluen hans datter har strikket til ham på skolen.

Både Lauritz og Mikkel har norske flagg stikkende opp av sekkene sine, og Mikkel har rullet sitteunderlaget i ruglete skumplast sammen og festet det under Bergans-lokket.

Noen få skritt bak har Laurentius Michael Meltzer d.a.y. tatt rennafart og nå kommer han sklidende mot dem, på nedslipte såler, én støvel foran den andre, armene balanserende ut til hver side og munnen full av bananbugg. Han rekker såvidt å hoppe unna før han farer rett inn i ryggen på Lauritz og Mikkel. Han snur seg og ser sin bestevenn og nabo, Henrik August Erichsen, komme settende i samme glatte spor. Hauk har røket en av de hvite syltestrikkene de har tvunnet rundt lissehempene, men har funnet en skistropp han har festet rundt ankelen for å holde isbaen på plass.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sålene har de slipt på sløyden og jakkelommene deres er sprengfulle av Funny og Shake, og enda har de 12,50 igjen etter å ha pantet alle flaskene hos Sundbys på Besserud.

Hauk sneier borti Mikkel og klarer med nød og neppe å holde seg oppreist.

Hei gutter, nå tror jeg vi skal ta det litt rolig her. Mikkel vinker dem smilende til seg, og Lars og Hauk faller inn i de voksnes gangrytme.
 Lars ser den stikke opp av sidelommen på farens ryggsekk. Han trekker den ut. Veier den i hånden mens han går. Så ubegripelig lett. Han lar pekefingeren gli over den hvite, fingerformede trinsen. Pirker såvidt borti de splintrede glassfibrene i bruddranden. Swix Boron. Verdens beste skistav.

Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor de tok sjansen på å bruke Boron-stavene på stafetten. Mikkel peker på staven hans sønn holder i hånden. Karbonstaver veier da tross alt ikke så mye mer. Zavjalov gikk dessuten med Excel såvidt jeg kunne se.

Men dette kan Lars, dette har han lest om: Swix sine Boron-staver er faktisk mer solide enn Excel-stavene selv om de veier mindre, påpeker han, for så lenge kraften påføres ovenfra og gjennom staven, slik som når man staker, er den så elastisk at den ikke vil knekke. Egentlig var det nesten litt rart at den brakk, den burde ha tålt det.

Han slutter å snakke og gransker bruddflaten inngående.

Farfaren, som ennå ikke har sagt stort siden han kom tilbake til målområdet, setter farten ned og ser alvorlig på ham:

Den staven må du ta godt vare på, Lars. Den kan få historisk betydning.

Så du hvor det ble av den andre halvdelen? fortsetter Mikkel.

Lars tenker seg om. Det gjorde han ikke. Men han rekker ikke å svare før noen roper på ham og der borte, ved et av vaffelteltene, står Ane og Katinka i B-klassen og vinker. Han smiler og blåser en gigantisk bananbuggboble som ender i et smell utover leppene og de bøyer seg sammen og kniser og så er de forsvunnet i folkemengden igjen.

Hauk vil gjerne kjenne på staven og Lars gir ham den.

Hvor ble det av faren din i dag da? spør Mikkel Hauk. Jeg tror ikke jeg så ham på tribunen.

Hauk holder staven i hånden. Ser på den.

Vet ikke. Sikkert på kontoret.

På kontoret, i dag?

Lauritz og Mikkel må stadig stoppe og nikke og hilse til naboer og forbindelser og venner og kjente i Hemingland.

Du Mikkel, fikk du forresten med deg hvem det var som ga Brå en ny stav? spør Lauritz mens han samtidig vinker blidt til en eldre dame i pels og pannebånd.

Nei.

Bogen.

Terje? Han hadde da ikke engang akkreditering?

Det var vel nettopp derfor han befant seg på utsiden av løypesperringene ved Gratishaugen, eller hva? Lauritz stikker hendene i nikkerslommene slik bare menn av hans alder og støpning kan.

Jeg fikk noen ord med ham på vei bort til kongetribunen, han hadde strukket lysken ganske så ettertrykkelig da han hoppet over sperrebukkene for å gi Oddvar en av sine egne staver.

Lars mønstrer farfaren, de buskete øyenbrynene og den læraktige huden i kinnene, gammelmannsblank etter utallige morgeners høvelbarbering. Snakket du lenge med kongen, farfar? Var det derfor du ble så lenge borte?

Lauritz snur seg mot barnebarnet sitt. Smiler.

Olav ba meg hilse. Både til deg og Hauk. Han sa at Norge trenger slike gutter som dere, og han regner med at dere også har tenkt å bli verdensmestere en dag. Han klapper dem begge barskt i bakhodet.

Hvor har du forresten gjort av hemingluen din, gutt?

Ved Svendstuen forlater de folkevandringen og tar snarveien over Vettakollen stasjon til Gulleråsen.

Mikkel ser på armbåndsuret. Nå kommer vi lovlig sent, det tok jo evigheter å få avgjort dette stafettgullet. Jeg skjønner ærlig talt ikke hvorfor de måtte bruke en hel time på å fatte en beslutning. Målfotoet burde da enkelt kunne vise om Brå eller Zavjalov var først over streken? Lauritz tar ut et nystrøket bomullstørkle fra nikkerslommen og pusser nesen grundig.

Det fantes ikke noe målfoto.

Å? Men hvorfor ikke?

 La oss bare si det slik at det ikke fantes noe målfoto, skal vi det?

Mikkel tier og går videre, men stanser et stykke før porten til nummer 31 A og B, grepet av en forutanelse.

Du stod vel ikke akkurat og småsnakket med kongen en hel time, gjorde du vel?

Lauritz folder lommetørkleet sirlig sammen igjen.

Var du innom juryrommet også? Ikke fortell meg at -- Men nå setter Lauritz øynene i ham.

Er du egentlig klar over hvilken situasjon vi befinner oss i Barentshavet om dagen? Dette verdensmesterskapet på ski er kanskje en folkefest, og stafetten lek og moro. Men hvem vet hvor lenge Brezjnev har igjen. Eller hva som følger etter.

Han faller inn i seg selv et øyeblikk. Men så er det som om ansiktet brått skifter ham, som om bekymringsfurene erstattes av et nytt sett rynker. De meltzerske smilerynkene.

Faktisk kunne det ikke gått bedre. Delt gull er gull verdt for delelinjeforhandlingene. Sannsynligvis rommer nordområdene langt større olje- og gassressurser enn vi hittil har antatt. For alt vi vet står det om nasjonens fremtid, om våre kommende generasjoners eksistensgrunnlag.

Han lar hånden sveipe mot Hauk og Lars.

Men du, Mikkel, du innbiller deg vel stadig at NATO kommer og redder oss uansett, hva?

Uten å vente på svar stikker Lauritz tomlene innunder bærestroppene på rypesekken og langer i vei oppover innkjørselen mot den gamle patrisiervillaen på toppen av åsryggen.

Halvveis opp i bakken snur han seg mot Mikkel med et finurlig uttrykk om de tynne leppene: Alt for Norge, vet du. Alt for Norge.