Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Les utdrag fra Vigdis Hjorths nye roman

«Leve posthornet!»

«Leve Posthornet!»: Vigdis Hjorth utenfor hjemmet sitt på Nesøya. Foto: Thomas Haugensveen.
«Leve Posthornet!»: Vigdis Hjorth utenfor hjemmet sitt på Nesøya. Foto: Thomas Haugensveen. Vis mer

Les intervju med Vigdis Hjorth her.

Hjemme pakket jeg ikke ut. Tente ikke lyset. Satte meg på stolen i entreen og ble sittende med ytterklærne på. Jeg kom ikke til å få sove, kom ikke til å få arbeide, men det var ikke tungt nok, ikke fælt nok, jeg forsto dem som dunker hodet i veggen, jeg ville ha hjernerystelse og blod. Dro kofferten de tre trappene ned igjen, satte meg i bilen og kjørte tilbake. Det ble mørkt mens jeg kjørte, det kom snø.

Jeg kjøpte billett til Paris, det var det eneste jeg kom på. Tok metroen fra Charles de Gaulle til det samme hotellet, som var fullt. Resepsjonisten skaffet meg rom på et i nærheten og en drosje som kjørte for langsomt, jeg var utålmodig selv om jeg ikke skulle noe. Rommet lå i fjerde etasje, fra vinduet så jeg Notre Dame og elven.

Senket jeg blikket så jeg de husløse legge seg til rette på den andre siden av gaten der det var halvtak over deler av fortauet. På rad og rekke tett sammen på papp eller aviser, med eiendelene ved hodet i sekker, plastposer og trillebager. Jeg klarte ikke rive meg løs fra synet. De snakket ikke sammen, men kanskje jeg var for langt unna, kanskje de hvisket. Jeg hadde ikke turt. Jeg ville vært sjenert. De har ikke noe valg, tenkte jeg. De kunne lagt seg én og én, tenkte jeg. Men det er begrenset med steder som beskytter mot regn og snø.

I telefonkiosken like under meg sto en mann og sov med pannen mot veggen over apparatet. Han hadde tissa seg ut. Om morgenen var han borte, alle borte. Som om de ikke hadde vært der. Jeg måtte bli en natt til. Jeg ringte Rolf og sa jeg var syk. Det forsto han. Begravelsen skulle være fredag, jeg ville bli frisk til den. Da Stein ringte, tok jeg ikke telefonen.

Jeg ventet på kvelden. Satt i vinduet, deretter på hjørnekafeen, da sola gikk ned gikk jeg opp og kledde meg bedre før jeg gikk ut og over gaten og ned fortauet de hadde ligget på. Ingen spor. I telefonkiosken luktet det urin. Jeg så på dem som gikk forbi meg. Gamle godt kledde damer med små hunder, menn med skjerf, enkelte raskt hastende ungdommer, japanske turister. Hvor var de nå? I parkene, under broene, på benkene konstruert så det ikke skal være mulig å sove på dem, hadde jeg lest et sted, ikke tenkt over, før nå. Notre Dame var imponerende, den stille elven fredelig. Igjen gikk jeg ned fortauet der de hadde sovet, hvis jeg ikke husket feil.

Det skumret, jeg gikk langs elven, da jeg snudde tredje gang, så jeg en langsom skikkelse på den andre siden, trekkende på en trillebag. Han nådde takutspringet og fortsatte til det sluttet. Brettet ut papp og la seg på den i en sovepose. Sovnet straks, så det ut som, rørte seg ikke. Hodet langt inne i posen. Den som så kom, nummer to, ville legge seg ved siden av ham. Det gjorde hun. Jeg prøvde å se målrettet ut, framoverbøyd, på vei til noe. Kanskje hundre meter forbi området, stanset jeg og ventet før jeg snudde og gikk strekningen ned igjen. Nå var de tre. Den tredje ved siden av den andre. Den fjerde inntil den tredje igjen, bare centimeter mellom hver, ikke fordi de søkte kontakt, ikke for å holde varmen, men for at det skulle bli plass til så mange som mulig, for ikke å spille plass.

Hvorfor holdt de hverandre ikke med selskap, undret jeg. Hvorfor delte de ikke en flaske vin. Tok en trall på gitaren? Har ikke vin, har ikke munnspill? Se på deg selv, sa jeg. Del vin selv, sa jeg, spill gitar selv, sa jeg. De var som meg, bare bevisste, tenkte jeg, alene med sine historier. Tilsynelatende sammen, tilsynelatende i samme situasjon, men bare tilsynelatende. Det eneste felles at de ikke hadde andre steder å sove enn der, tross alt en detalj i et menneskeliv. Skulle jeg ha noe til felles med dem i samme vogn som meg til Bergkrystallen? Dele en vin på vei hjem om ettermiddagen, ta en trall når vi først satt der på vei til Bergkrystallen? Gjøre noe sammen, organisere oss, danne partiet for de som tok banen til Bergkrystallen? De faket ikke fellesskap under halvtaket. Kanskje det er vanlig å fake fellesskap. Jeg misunte folk fellesskapene, så var de fake, fantes de ikke? Hvordan finne det ut, til hvem kunne jeg vende meg med min mistanke?

Mørket falt på, gatelysene var få, kanskje det var farlig å være ute uten å være som dem og altså likevel ha et slags fellesskap, et fellesskap som jeg var utenfor. Ikke andre levende vesener ute nå enn disse sovende på andre siden av gaten som lignet hauger av tøy eller tildekkede lik, og flere kom subbende og la seg frivillig ned i den fillete likhaugen, det lignet krig, det lignet katastrofer i Afrika og på Balkan, haugen vokste for øynene mine, jeg hadde for lengst mistet tellingen, snart tok de over, jeg ble andpusten av redsel og løp tilbake til hotellet, tente ikke lyset, kledde ikke av meg, satte meg ved vinduet og så. Halv ett kom gårsnattens mann vaklende, gikk inn i kiosken, lente hodet mot veggen over apparatet og ble stående med de lange armene hengende. Kvart over ett vokste det fram en mørk flekk på buksebenet. Dette var verden. Da jeg våknet, var han forsvunnet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media