Les utdrag: «Om bare»

Les første kapittel av Vigdis Hjorths nye bok, «Om bare».

I

For lenge, lenge siden, da jeg var nitten, satt jeg på en jernbanestasjon i utlandet. Jeg var så alene, så ulykkelig. Jeg husker jeg spurte meg selv: Hvordan skal det gå med meg. Hvordan vil jeg ha det, hva vil være skjedd med meg, om tyve år.

Teppet går opp og der er jeg!

På jernbanekaféen som den gangen, tyve år etter, ja det er meg!

Jeg skriver på blokken, jeg løfter glasset. Hemmelige signaler til henne fra tyve år siden. Jeg lener meg tilbake og smiler forsiktig, jeg oppfører meg som om hun studerer meg.

Og jeg ser henne for meg, sånn hun satt, alene, ulykkelig, motløs. Jeg prøver å kalle henne til live i meg. Kalle på henne, rope henne til meg for å trøste henne.

Det som virket så tåpelig den gangen, virker ikke tåpelig lenger. Den smerten hun følte den gangen, som hun skammet seg over, skulle hun ikke skammet seg over, skammer jeg meg ikke over nå, tar jeg alvorlig nå når jeg kjenner den ulykkelige pikens gåte.

Jeg husker jernbanelukten, kaféen. Jeg husker hva som var blitt sagt, som hadde gjort henne så skamfull. Det var dumt, for dumt til at hun, jeg, kunne ta den smerten det medførte alvorlig. Det var vondt, men jeg skammet meg over smerten, brøt sammen under min egen smerte. Stakkars, stakkars.

Hvorfor var jeg ikke hos deg den gangen? Hvorfor kunne jeg ikke gå bort til deg, sette meg ned ved siden av deg, røre deg og trøste deg.

Jeg, din virkeliggjørelse, var mange år borte. På jernbanestasjonen tyve år forsinket.