Lesber som elsker

To sprudlende forfattertalenter om fattigdom, samfunnets utskudd, døden og lesbelove.

BOK: Homselitteratur er i vinden for tida, og svenske Mian Lodalen rykket nylig ut og etterlyste mer lødige romaner om lesbesex. Britiske Sarah Waters' debutroman med den talende tittelen «Smak av fløyel» byr på nettopp det. Her er alt fra ungpikeaktige berøringer via skinndildoer og pisk til åpen «kjærlighetssex» - der lesbiske kvinneforkjempere våger å gå med bukser og kortklipt hår. Ikke noen selvfølge, idet Waters har lagt handlingen til viktoriatidas tåkebelagte London.

Politisk korrekt

Waters' anliggende er nettopp å kartlegge den lesbiske kjærlighets historie. Tidligere har hun gjort det i de nesten grøsseraktige «Renkesmed» og «Sjelesøstre», mens debutromanen er mer politisk korrekt - med fortellingen om «østersjenta» Nancys vei ut av skapet. Her spenner handlingen fra den gjensidig hemmelige kjærligheten til varietésangerinnen som knuser hennes hjerte fordi hun ikke tør stå fram, via gateprostitusjon forkledd som gutt til den styrtrike suffragetten Diana, som kjøper Nancy og forvandler henne til et Dorian Gray-aktig sexleketøy. Og endelig til en «moden» kjærlighet til den vakre og gode arbeiderforkjemperen Florence.

Memento mori

Waters kan fortelle en historie. Her er karakteristiske typer, driv og handling, men ingen litterære krumspring, og med en noe søtladen avslutning. Da er det mer skruddhet og fart over skotske Ali Smiths «Hotell verden», også denne med utgangspunkt i lesbelove.

Den unge stuepiken Sara begår det som synes som et selvmord i matheisen på hotellet, fordi hun har forelsket seg i kvinnen i klokkesjappa. Men til tross for at «selvmordet» trigger bokas handling, er ikke dette en lesberoman. Snarere en roman om døden; «memento mori» - eller også en hyllest til livet.

Litterær oppvisning

Det eksepsjonelle med Smiths roman er språket. I en sjelden litterær oppvisning følger vi Sara etter døden. Hennes kamp for å tviholde på livet, på sanseopplevelsene, fargene som svinner, luktene som svinner; smaken av «en munnfull bakke, mørk og kjøttfull, torvete og steinete, og klistrete mot tunga (...) Og ikke minst språket som gjenferdet» langsomt mister grepet om . Språket som knytter oss til virkeligheten - eller skaper den.

Her er andre skjebner som løselig er forbundet med Saras skjebne, og der Smith kameleonaktig skifter stil ut ifra typer: uteliggeren Els, som heller ikke har noe språk, annet enn et «Hjlp m. Smpngr.». Reklamedamen som jakter på superlativer for å beskrive hvor fantastisk alt er. Søsteren som i et «stream of consciousness» forteller om savnet av Sara.

Skakke skjebner

Liksom Waters viser også Smiths skakke skjebner, men her «moderne» ulykkelige mennesker. Ikke på grunn av materiell fattigdom, snarere av sjelelig eller kulturell mangel: featurejournalister som lager sak på hva uteliggere går med i lomma, den frustrerte reklamedamen hvis «agenda» er å gjøre en god gjerning, men som trekker seg med en gang det berører henne følelsesmessig. Værelsespiker som spytter i maten til uvitende hotellgjester i ren aggresjon.

«Hotell verden» er en ujevn roman, men med en sjelden stilistisk lekenhet og språklig frihet. Oversetteren Merethe Alfsen har fått til den karakteristiske sanselige skruddheten i språket. Som gjenferdet Saras avskjedsreplikk: «Husk du må leve. / Husk du mest elske. / Husk du rest aske.»