DØMMES: Det holder ikke med juridisk likestilling når du fremdeles dømmes av omgivelsene, skriver forfatteren.
DØMMES: Det holder ikke med juridisk likestilling når du fremdeles dømmes av omgivelsene, skriver forfatteren.Vis mer

Lesbisk i hemmelighet

Det eneste problemet er at jeg er jente, og at vi må leve i skjul.

Meninger

Jeg er heldig. Jeg har et godt og innholdsrikt liv. Jeg er sammen med jenta jeg elsker, som også elsker meg tilbake. Vi er lykkelige sammen. Det eneste problemet er det at jeg også er jente, og at vi størsteparten av tiden må leve i skjul.

Drit i kirken. Drit i Bibelen. Det er flott at homofile får flere rettigheter og større innpass i det kristne fellesskapet, men jeg mener det er andre dyptgripende problemer som skaper vel så mye smerte. Den skjulte forakten og frykten mange sitter med skaper antageligvis mer skam og gjemsel enn en kirke som kvier seg for fullt ut å akseptere.

Jeg er en skeiv jente i midten av tjueårene. Kjæresten min er verdensmester i å leve et dobbeltliv. Hun forsøker så godt hun kan å tilfredsstille krav i alle retninger, men virkeligheten er i ferd med å hente henne inn. Den ødelegger henne, og den ødelegger oss. Jeg er lei av å gjemme meg, lei av å holdes skjult og være den store stygge hemmeligheten bare fordi det finnes mennesker som er så trangsynt og dømmende at barna deres ikke tør å stå frem. Aller mest er jeg lei av å se verdens fineste person forvitre og leve et halvveis og oppstykket liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er den siste tiden vært ropt høye varsko på vegne av unge skeive som lever i konflikt med egen legning i kristenkonservative miljøer. Unge som skammer seg over å være som de er og ønsker å «bli kvitt legningen sin». Dette er ufattelig trist og et reelt problem for mange unge, religiøse skeive. Det er også utrolig viktig at noen endelig tar det opp. Jeg er utvilsomt en av de som roper høyt hurra over at ballen rulles i gang og at temaet fortsetter å være på dagsorden. Men, jeg tror også det er viktig å rope varsko ikke bare for disse individene, men for alle unge skeive som hver eneste dag lever i skam over sin egen legning, både med og uten kirkebakgrunn. For tro det eller ei; dem er det også mange av i det vi liker å anse som et åpent og imøtekommende Norge anno 2016.

Seksuell orientering er et vidt begrep som betegner hvem vi forelsker oss i, ønsker å være sammen med og tiltrekkes av. Lesbiske, homofile, transpersoner og queer (LHBTQ) har gjennom historien vært en mangfoldig og diskriminert gruppe både i vestlige kulturer som Norge og verden generelt. For majoriteten er det muligens lett å tro at det er relativt problemfritt å leve som åpent LHBTQ-person i dagens samfunn. Og ja, de siste tiårene har det utvilsomt skjedd massive samfunnsendringer som har bidratt til at de fleste skeive lever relativt godt her til lands. Vi kan i stor grad leve ut vårt kjærlighets- og seksualliv uten å måtte frykte straffeforfølgelse og diskriminering og vi har fått økte rettigheter, større aksept og likere muligheter som det heterofile par har.

Som minoritetsgruppe lever vi naturlig nok i et heteronormativt samfunn, men problemet er at de heteronormative diskursene og den generelle samfunnsoppfatningen kan gjøre det vanskelig for enkelte LHBTQ-personer å leve åpent. For eksempel gjennom idealisering av den tradisjonelle kjernefamilien. Både ekteskap og tradisjoner er sterkt preget av antagelsen om heterofilt samliv, og det er først de siste årene det er blitt mulig å gifte seg med en likekjønnet.

Juridisk sett nærmer det norske samfunnet seg likestilling, men dette forandrer ikke de personlige utfordringene mange har i forbindelse med å skulle leve åpent med legningen sin. Selv om lovene og trossamfunnets vilje endrer seg, lever holdningene i større og mindre grad videre.

Den heteronormative familiestrukturen og holdningene som følger med er dyptgripende. Mange fronter en åpen og aksepterende holdning utad, men jeg opplever ofte at det er kun så lenge det ikke gjelder dem selv eller noen de står nær. Eksempelvis sønner eller døtre.

Jeg ønsker med dette å rette søkelyset mot folks generelle holdninger til skeive, da jeg tror alle kan gå i seg selv og gjøre små justeringer. Alt fra hvordan man omtaler skeive, føler om skeive til hvordan man faktisk behandler skeive.

Og aller, aller mest: Til de foreldrene der ute som ikke klarer å se barna sine, godta dem som de er og elske dem uavhengig av hvem de måtte falle for: Ser dere ikke at dere sakte men sikkert ødelegger livene deres? Ønsker dere virkelig å ha barn som skammer seg hver eneste dag over hvem de er, og frykter fordømmelse fra de menneskene i livene deres som skal elske dem betingelsesløst? Jeg har sett på nært hold hvordan dette ødelegger mennesker, liv og relasjoner. Og det gjør meg så ufattelig sint. Sint på grensen til det apatiske. Jeg føler meg maktesløs. Holdningsendringer må til. Strikken for aksept kan sjelden tøyes langt nok. Og foreldregenerasjonen må tørre å åpne øynene sine for alt som ikke er helt A4.

Jeg mener derfor man kan snakke om et mer overordnet og samfunnsmessig svik mot dagens unge skeive, og ikke bare et kristent et. Samtidig vil jeg mane alle foreldre til å støtte opp om barna sine og fortelle dem at de er mer enn bra nok, uavhengig av hvem de forelsker seg i. Hvor ille er det egentlig? Dattera di er skeiv, so what! Eller som Marte Haarberg skrev i sin samfunnskritikk i februar: Get over it.