Lesbisk penis-misunnelse

En dysfunksjonell penis. Det er det vi skulle hatt i den lille familien vår. Det ville gjort susen. Kanskje en litt snodig ting å ønske seg, spesielt for et lesbisk par, men det siste året har jeg tenkt tanken mange ganger. Et mannlig kjønnsorgan som ikke virker, det er det vi mangler. Det ville spart oss for utrolig mye tid og en hel liten haug med penger også.

Regjeringens forslag til felles ekteskapslov som ble lagt fram i vår og skal behandles av Stortinget våren 2008, inneholder et forslag om at lesbiske partnere gis mulighet til assistert befruktning. Dette er den delen av lovforslaget det er mest uenighet om. Dette er den delen av forslaget som kanskje ikke får flertall blant politikerne på Stortinget. Man skal lete lenge og vel i den røde boka ved navn Norges Lover for å finne en mer usaklig og diskriminerende bestemmelse enn bioteknologilovens paragraf 2-2. Paragrafen regulerer hvem som får assistert befruktning i Norge i dag. For å si det enkelt og kanskje litt politisk ukorrekt er assistert befruktning forbeholdt husholdninger bestående av en penis og en vagina. Faktorer som for eksempel omsorgsevne, personlig egnethet, tidligere erfaring med barn, fysisk og psykisk helse og hensynet til barnets beste er irrelevant. Vel å merke når paret som ønsker seg barn består av to kvinner.

Dette er altså grunnen til at vår lille familie det siste året har ønsket at vi var i besittelse ev en penis som ikke virket. Hadde vi hatt det kunne vi løst billett hos Oslo Sporveier, tatt trikken til Riks’en og fått oss en dose donorsæd på statens regning. I stedet ble det diverse flyreiser til Danmark og ganske mange tusenlapper til en privatklinikk i København. Slik realiserer de fleste lesbiske par det grunnleggende, menneskelige ønsket om å stifte familie, få barn og få gi omsorg til noen som trenger en.

Barnelovens paragraf 3 sørger dessverre for at den urimelige forskjellsbehandlingen i offentlig regi fortsetter, også etter at lesbiske partnere har greid å bli gravide. Når en gift, heterofil kvinne blir gravid ved hjelp av donorsæd, blir hennes ektemann automatisk juridisk far til barnet, selv om det ikke finnes noen biologisk tilknytning mellom barnet og faren. Registrerte partnere oppnår først denne juridiske statusen i forhold til sine barn etter å ha brukt hele svangerskapet og litt til på å besøke en hel haug med offentlige etater. En oppsummering er på sin plass for de som ikke kjenner til den byråkratiske prosessen:

Politiet må kontaktes. Det blir gjerne personlig oppmøte, en rekke telefoner og opptil flere brev for å få en politiattest som bekrefter plettfri vandel. Så er det å besøke fastlegen. Han må fylle ut et eget skjema som bekrefter at søker er ved god helse og alltid har vært det. Bare sunne lesbiske får adoptere barna sine. Så er det å kontakte ligningskontoret – sikker inntekt skal dokumenteres. Og videre går turen til folkeregisteret – utskrifter av hvor man har bodd, slik at det er bevist at man har hatt felles bolig i mange år. Så skal Trygdekontoret avlegges en visitt. Der må man inn til samtale for å søke om at farskapssaken henlegges. Saken blir oversendt fylkestrygdekontoret for endelig avgjørelse. Så er det å skrive en fyldig og velbegrunnet adopsjonssøknad og sende denne til Barne-, ungdoms- og familieetaten for behandling. Sist, men ikke minst, må man forberede seg på besøk fra barnevernet. En saksbehandler eller to foretar et intervju som varer opptil flere timer, for å vurdere om mangeårige parforhold kan betegnes som stabile nok til at man får adoptere barn man i felleskap har planlagt og ønsket seg.

Den som hadde hatt en penis som ikke virket!

Det er flere grunner til at en del stortingspolitikere ikke synes lesbiske partnere som ønsker seg barn skal få assistert befruktning i Norge.

Noen argumenterer med at det er «unaturlig». Det er et litt rart argument. Det får meg til å lure på hva de samme politikerne mener om pacemakere? Hva med respiratorer? Og narkose? Hvis vi skal la naturen gå sin såkalt «naturlige» gang, kan vi vel i grunnen kvitte oss med det meste av helsevesenet her til lands?

FELLES EKTESKAPSLOV: Behandles av Stortinget til neste år. Den inneholder forslag om assistert befruktning for lesbiske par. Foto: Odd Roar Lange
FELLES EKTESKAPSLOV: Behandles av Stortinget til neste år. Den inneholder forslag om assistert befruktning for lesbiske par. Foto: Odd Roar Lange Vis mer

Andre argumenterer med at man ikke skal sløse bort offentlige midler på assistert befruktning for lesbiske. Det er et enda rarere argument. Byråkrati er dyrt. Prøv å regne ut hva dagens ordning koster statskassen – når alle lesbiske par med barn skal kontakte politiet, fastlegen, ligningskontoret, folkeregisteret, trygdekontoret, søke en offentlig etat om å adoptere barnet sitt og så få besøk hjemme av barnevernet! Man trenger ikke være samfunnsøkonom for å skjønne at noen doser donorsæd til lesbiske partnere ville spart skattebetalerne for betydelige summer.

Og så er det argumentet om at alle barn har krav på en mor og en far. Hvis det er så viktig- hvorfor er det da slik at enslige kan adoptere i Norge? Og hvis mamma OG pappa er det eneste som funker bra – hvordan har det seg at tusenvis av tilfredse barn vokser opp med en enslig mor eller en enslig far? Det er i grunnen ikke så rart. Forklaringen er enkel den. Kjønnsorganer har nemlig ikke omsorgsevne. Det barn trenger er foreldre som er trygge og gode omsorgspersoner. Foreldres fasong, størrelse og type kjønnsorgan er av vesentlig mindre betydning.

Oppfordringen til alle stortingspolitikere som skal avlegge stemme når forslaget om felles ekteskapslov behandles blir derfor – løft blikket fra folks underliv!

Og en spesiell oppfordring til dem som mener assistert befruktning for lesbiske par er «unaturlig». Ha litt medlidenhet med oss. Vi lesbiske vil helst slippe å gå rundt og ønske at vi var i besittelse av en dysfunksjonell penis. Dét er unaturlig, det!

Lesbisk penis-misunnelse