Pride:

Lesbiske fortjener en større plass i historien

Lesbiske har aldri fått eller greid å ta plass slik de homofile mennene etter hvert har klart. Det betyr ikke at lesbiske ikke har vært der.

Pride: To kvinner før pride i New York. Foto: Johannes Eisele /AFP / NTB Scanpix
Pride: To kvinner før pride i New York. Foto: Johannes Eisele /AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Historiene rundt Stonewall-opprøret i 1969 er etter hvert blitt mange. Hva var opprinnelsen til opprøret, og hvem var det som tente den første gnisten som fikk det til å flamme opp? Mange ønsket å ta «æren» for opphavet til 27. juni-bevegelsen etter hvert som bevegelsen vokste seg større. Kvinner sakker ofte bakut når det gjelder å bli husket eller omtalt.

Spaltist

Tonje Gjevjon

er billed- og preformancekunstner.

Siste publiserte innlegg

Lesbiske har aldri fått eller greid å ta plass slik de homofile mennene etter hvert har klart. Det betyr ikke at lesbiske ikke har vært der.

Jevnt over er det glemte kvinner både foran, bak og ved siden av menn som senere skriver vår felles historie. At historien omskrives av nye grupper som vil ha patent på den, skjer også. Ny kunnskap og bruken av nye brilleglass er nesten bare av det gode. Å fylle inn det som har vært oversett bidrar til et mer fullstendig bilde.

Men det finnes også gjenfortellinger som fordreier og som undertrykker historier av personer og grupper som var med. Økonomi og maktposisjoner brukes til å ta «eierskap». At ytringsfrihet henger nøye sammen med ytringsmulighet, kan ikke sies for ofte.

Her er historien om Stonewall som trekker de lesbiske fram i lyset. For selv om det er flere historier, og mye som skjedde parallelt - så er denne historien også en del av den store fortellingen. Og denne er som alle andre historier som dreier seg om kvinners innsats, viktig å få fram i det store bildet.

Stonewall Inn var en mafiadrevet, eller beskyttet, bar for lesber og homser; én av mange i New York på sekstitallet. Det var på den tiden i USA som i Norge, ikke lov å være homoseksuell, men i undergrunnsmiljøet fantes litt av hvert.

Stonewall Inn var et shabby lokale, men på grunn av beliggenheten i Christopher Street lå den midt i «homogettoen» i Greenwich Village. Stonewall-opprøret 27. juni 1969 er foranledningen til det som først ble kalt Christoffer Street Day, eller bare «27. juni» og som har utviklet seg videre til en ny variant som kalles Pride.

I 2019 er det 50 år siden gnisten til opprøret tente noe som ble mye større. Det hele startet med et vanlig politiraid på Stonewall Inn.

Jeg velger å fokusere på den lesbiske heltinna, som ikke har fått den oppmerksomhet som hun fortjener.

Det var en eller flere lesbiske butcher i fysisk kamp med politiet, som ifølge flere øyenvitner var gnisten som tente opptøyene. Ser man på de opprinnelige politirapportene, vitner, inkludert ikke-homofile avisjournalister, finnes det to rapporter som viser til spesifikk lesbisk «motstand».

Det er altså snakk om flere lesber beskrevet i rapporter som en «hvit» og en «svart». Jeg sier bare ja takk begge to.

En av dem som var på Stonewall Inn denne kvelden, var Stormé DeLarverie. Stormé var som mange andre lesbiske en kjønnsrollebryter. Hun utfordret reglene for hvordan kvinner kunne kle seg. Stormé lærte tidlig at det å forsvare seg fysisk var nødvendig om hun skulle sette seg i respekt og overleve. For med afroamerikansk mor og hvit far fikk hun et utseende som ifølge henne selv bød på trakassering fra både hvite og svarte.

Stormé hadde et androgynt image og hun gikk ofte i dress, skjorte og slips. For å tjene penger jobbet hun blant annet som sanger, vakt og entertainer.

Ifølge Harry Beard, en tidligere Stonewall-ansatt, begynte den lesbiske butchen sin kamp med politiet inne i baren hvor hun ble arrestert for ikke å ha på seg de minimum fire klesplaggene som var et krav i henhold til New York-loven for hennes kjønn.

Hun ble satt i håndjern og deretter slått i hodet med en politikølle. Ifølge Beard og to andre vitner var det den lesbiske butchens forespørsel til politibetjenten om å løsne på håndjernene som utløste slaget mot hodet.

«They were manhandling her out the door» og forsøkte å dytte henne inn i politibilen, forteller et av vitnene. Den lesbiske butchen, som ikke er omtalt med navn, var sint, bannet høyt og ga de tre til fire politibetjentene som tok hånd om henne, reell motstand.

Hun kjempet helt fra baren til bakdøren på en ventende politibil. De fikk henne inn i bilen, men hun klarte å smette ut for så å fortsette å slåss med politiet hele veien til tilbake til baren.

Politiet dro henne ifølge vitner inn i politibilen igjen, men også denne gangen kom hun seg ut av bilen og forsøkte nå å gå sin vei. En politibetjent plukket henne opp og kastet henne inn i bilen. På dette tidspunktet henvender den omtalte lesbiske butchen seg til en homofil mann i mengden som ser hennes kamp og sier «Why don’t you do something!»

To reportere er enige om at det var den lesbiske butchen sin kamp med politiet som startet opprøret. En av de skrev: «Det var i det øyeblikket situasjonen ble eksplosiv.»

Den andre identifiserer øyeblikket da politimannen kaster henne inn i politibilen for tredje gang som øyeblikket da «vendepunktet kom». Også Steve Yates og Jennifer Hardy husker den lesbiske butchens motstand som det som trigget folkemengden til et voldelige opprør.

Stormé selv definerte ikke Stonewall som et opprør, hun mente hun og de andre som var tilstede ytte motstand mot den behandlingen de fikk. «It was a rebellion, it was an uprising, it was a civil rights disobedience – it wasn't no damn riot.»

Stormé er en av mange lesbiske som har bidratt til rettighetskampen for lesbiske og homofile, og hun ble av mange kalt «homofiles og lesbiskes Rosa Parks». Også i Norge har lesbiske spilt en vesentlig rolle for rettighetskampene, både for heterofile og lesbiske kvinner.

Lesbiske aktivister så kvinnekampen som sin kamp. Det var ikke bare et ønske om frigjøring for lesbiske, men for alle kvinner. Ved å peke på hvordan lesbiske ble behandlet og omtalt, ble selve kjerne ved kvinneundertrykkelse tydeliggjort.

«It ain’t easy…being green» var visstnok et av favorittuttrykkene til Stormé DeLarverie.

Stormé skjønte først at hun var homofil da hun var rundt 18. Hun husket dagen da de vage følelsene av å være noe annerledes ble til noe definitivt. Hun var lesbisk. Stormé sa følgende i et intervju i «After Ellen» i 2010, fire år før hennes egen død:

«Slutten av 1930-tallet og tidlig på 1940-tallet var ikke gode tider for homofile mennesker. Det fantes ikke noe slikt som en homofil identitet. Ordet som ble brukt for å beskrive homofile mennesker var «queer». Det er det de kalte oss. Ordet ble brukt som en fornærmelse». I dag er «queer» ironisk nok en samlebetegnelse som «det skeive miljøet» selv bruker for alle som «bryter» med normer for kjønnsuttrykk og seksualitet.

Etter Christoffer Street Day, som det opprinnelig het, vokste det på 1970-tallet frem tusenvis av organisasjoner for lesbiske og homofile menn i USA. Dette skjedde samtidig med at borgerrettighetsbevegelsen, kvinnefrigjøringen og den seksuelle frigjøringen skjøt fart.

I juli 1969 ble organisasjonen Gay Liberation Front dannet og lesber og homser fra hele USA samlet seg i Greenwich Village for å markere årsdagen for Stonewall-opprøret, og spiren til Pride var sådd.

Stormé ble medlem Stonewall Veterans Association. Hun jobbet frivillig med å patruljere gatene for å gjøre de trygge for unge lesbiske, og hun lånte også bort sin sangstemme når det skulle samles inn penger til ofre for vold i hjemmet. Hun levde sammen med sin partner Diana i 25 år, til Diana døde.

27. juni er det femti år siden opprøret startet. Vi trenger lesbiske forbilder. Stormé DeLarverie, var gnisten som fikk det til å sprake på Stonewall inn, og hun fortjener plass i historien for sin livslange innsats for det lesbiske og homofile miljøet.

Stormé DeLarverie døde 24.mai 2014. Hun ble 93 år. Noen dager etter sin død (30.mai) sto det en nekrolog i New York Times. Den hadde overskriften: Storme DeLarverie, 93, Early Leader in the Gay Rights Movement, Is Dead.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.