Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Leseferdighet i nedoverbakke

«Det har blitt langt flere flinke lesere enn før, men samtidig atskillig flere dårlige.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Hvorfor er leseferdigheten i skolen på vei nedover? Spørsmålet kan like gjerne formuleres slik: Hva er årsakene til lese- og skrivevanskene i skolen og i samfunnet for øvrig i vår tid?

I 1957 ble amerikanerne «tatt på sengen» av russerne da disse sendte sin første Sputnik ut i verdensrommet. «Skal vi hevde oss i forskningen på realfagenes område, må vi styrke opplæringen i skolen i matematikk, fysikk og kjemi,» lød amerikanske myndigheters svar på russernes store fremgang i romforskningen.

Som ung studentlærer uten noen form for pedagogisk utdannelse møtte jeg mine første lese- og skrivesvake elever tidlig på 1960-tallet. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, for øvrig uten noen sammenligning med amerikanernes Sputnik-sjokk, var at de fleste av disse elevene var dyktige på en rekke områder, men de greide ikke å erverve seg brukbar leseferdighet innen rimelig tid.

Som amerikanerne la jeg frem en handlingsplan som mest var bygget på prøving og feiling, men som virket bra. Kanskje skyldtes dette at jeg selv trodde på planen, og i tillegg fikk jeg elevene selv til å tro på den. Spesielt interesserte kan vurdere dette opplegget i min bok «La ordene bli mine», som kom ut på markedet våren 2000.

Om det var vektleggingen av realfagene i skolen som førte til amerikanernes fremgang i romforskning, vet jeg ikke, men i hvert fall ble et nytt stort problem konstatert rundt 1980. Mer enn 20 prosent av USAs skoleelever hadde store lesevansker. Nok en gang måtte myndighetene sette inn betydelige økonomiske ressurser for å prøve å rette på forholdene. En plan som hadde som mål å gjøre amerikanerne til en nasjon av lesere og ble kjent under slagordet «On becoming a nation of readers», ble igangsatt.

I Norge har forskningen de siste årene vist at forholdene i vårt land begynner å nærme seg amerikanske tilstander. Sakte, men sikkert nærmer antall prosent med lese- og skrivesvake seg 20 hos oss også.

I september måned 2000 ble det opplyst fra Forsvarets overkommando at 15 prosent av våre soldater hadde så dårlig lese- og skriveferdighet at det voldte dem store vansker å fylle ut et så enkelt dokument som permisjonsseddelen. For å redusere dette problemet er betydelige summer avsatt til lydbøker for soldatene. Hvem kunne ha ventet noe slikt for få år siden?

Den amerikanske satsingen på prosjektet «On becoming a nation of readers» har sannsynligvis ført til lignende resultater som danskene har oppnådd, nemlig at antall prosent av lesesvake har stabilisert seg. Analyserer man derimot leseferdigheten hos skoleelever mer nøye, viser det seg at det har blitt langt flere flinke lesere enn før, men samtidig atskillig flere dårlige. Prosenten med såkalt normalt flinke lesere har med andre ord sunket.

I de siste ukene har USAs president, George W. Bush, gått ut i mediene og forkynt at nå skal leseopplæringen i amerikanske skoler nok en gang styrkes for å redusere antallet av lesesvake og såkalt funksjonelle analfabeter.

Hva kan så årsakene til den reduserte ferdigheten i lesning og rettskrivning i vår tid være? I forskningen har svarene vært både varierte og mangeartede. Ofte har spekulative svar blitt drøftet til kjedsommelighet, uten at leseferdigheten har endret seg til det bedre.

I all korthet vil jeg prøve å beskrive noen overordnede hypoteser om hvorfor leseferdigheten har endret seg i skolen og i samfunnet for øvrig de siste årene.

For det første er kravene til leseferdighet i vår tid langt større enn hva de var for 20- 30 år siden. Bruken av computere, Internett, elektronisk post, tekst-TV, mobiltelefonsystemet osv. er eksempler på de radikale endringene i lese- og skrivekravene. Dette gjør at mange kommer til kort.

En rekke forskere mener at flere av de moderne lesemetodene ikke passer særlig godt for lesesvake. De såkalte helspråksmetodene som inneholder ulike varianter av opplegg, har en ting felles, og det er altfor liten vektlegging på å lære barna de enkelte bokstavlydene. Mer enn 90 prosent av all forskning, selv i land som England og USA, som har lite lydrette språk, viser at de lesesvake mest av alt trenger svært mye øvelse i å lære enkeltlyder, å binde disse sammen til ord og å dele ordene i stavelser. Jo flere sanser som brukes samtidig i opplæringen, desto bedre. Å se, høre, si og føle på bokstavene samtidig gir som oftest det beste resultatet.

At nevrologiske faktorer fører til lesevansker, har man visst lenge. Noen mener at når barn har en altfor sterkt utviklet høyre hjernehalvdel, oppstår det lett lesevansker ved bruk av vanlige lesemetoder. Mesteparten av språket er knyttet til venstre hjernehalvdel, og når denne er lite dominant, blir forholdene lett noe kaotiske for enkelte elever, og dette fører ofte til lesevansker.

Psykologiske faktorer kan selvfølgelig også forårsake ulike grader av lesevansker. Det daglige stresset i samfunnet vårt vil jeg spesielt legge vekt på. Både barn og unge blir ofte ført fra en situasjon til en annen svært ulik situasjon i løpet av kort tid. Ingen prøver å gjøre disse situasjonsovergangene behagelige og enkle å mestre. Slike brå forandringer kan hos enkelte forstyrre læringen, ikke minst gjelder dette små barn. Mangel på forventet mestring i sånne situasjoner fører ikke rent sjelden til svekket selvfølelse og vansker med innlæringen.

For 40- 45 år siden var hovedvekten av de inntrykkene som vi mottok, rettet mot øret og hørselen. Vi lyttet til radio. Vi leste og ble lest for. Nå er hovedvekten av inntrykk knyttet til synet. Alt som oppleves, skal ses. Vi kan slå av lyden på TV-en og likevel få med oss det meste av verdens begivenheter gjennom synet. Denne overdrevne satsingen på øynenes funksjon er nok også en sannsynlig årsak til lesevansker. Ordene som skal oppleves gjennom øret, blir det lagt for lite vekt på. All forskning viser tydelig at hørselens evne til å skille språklydene fra hverandre er noe av det viktigste grunnlaget for god leseferdighet.

De siste årenes rapporter fra skoledirektørene viser at mesteparten av den norske spesialundervisningen, ofte 75- 80%, blir gitt til de lese- og skrivesvake. Både her til lands og hos vår nabo Finland viser forskningen at denne undervisningen gir liten fremgang hos elevene. Dette kan skyldes flere forhold, f.eks. for dårlig kvalifiserte lærere, bruk av feil metoder, for små krav til elevene og overdreven benyttelse av enetimer i stedet for tolærersystem eller gruppetimer.

I Norge har i disse dager flere organisasjoner gått sammen og avsatt stipendmidler til utarbeiding av fag- og skjønnlitteratur for elever som trenger spesielt tilrettelagte bøker. Denne vektleggingen av tiltak for funksjonshemmede bygger på FNs regelverk om like muligheter for mennesker med funksjonshemninger til å kunne delta i kulturelle aktiviteter på samme måte som alle andre.

I den politiske debatten i Norge akkurat som i USA har lese- og skrivevansker i det siste ofte vært drøftet. Ikke minst var det tilfelle like før stortingsvalget her til lands høsten 2000. La oss håpe at alle de fine ordene som ble brukt til lovnader om å legge forholdene bedre til rette for denne elevgruppen, vil gi resultater i nær fremtid, slik at prosentandelen lese-/skrivesvake reduseres. I øyeblikket er dette problemfeltet et av de aller største i den industrialiserte skoleverden.

Hele Norges coronakart