Lesende Høyre-veteraner

Høyre får sine kulturkonservative på nakken.

KONSERVATIV LESER:  Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) er en av flere veteraner som advarer mot Høyres kutt i pressestøtten. Foto: Cornelius Poppe / NTB Scanpix
KONSERVATIV LESER: Tidligere kulturminister Lars Roar Langslet (H) er en av flere veteraner som advarer mot Høyres kutt i pressestøtten. Foto: Cornelius Poppe / NTB ScanpixVis mer
Kommentar

I en av de få sakene Høyre har et klart og konkret standpunkt, får partiet det glatte lag av sine veteraner: Statsstøtten til medier. Både tidligere kulturminister Lars Roar Langslet, tidligere Oslopolitiker og kinosjef Ingeborg Moræus Hanssen og tidligere stortingsrepresentant Georg Apenes er forskrekket over at Høyre vil kutte dramatisk i støtten. Høyres historiker, Francis Sejersted slutter seg også indirekte til kritikken. Avisene Dagsavisen, Klassekampen, Vårt Land og Nationen må reddes fra av Høyres politikk.

Aldrende mennesker som meg kan saktens undre seg over at nåværende og tidligere profilerte Høyre-folk er så bekymret over utsiktene til at Arbeiderparti-aviser, AKP-aviser, Senterparti-aviser og KrF-aviser skal forsvinne. Men slik er verden blitt: De gamle partiavisene er ikke mer, og aldrende Høyre-folk finner seg vel så godt til rette i Klassekampen som i Aftenposten selv om den nå er på vei tilbake til den tradisjonsrike avisgata Akersgata.

Logikken i dette er i og for seg ikke vanskelig å forstå. Medieutviklingen har gått i retning av avpolitisering av papiravisene og deres elektroniske avleggere. Samtidig har markedstenkningen slått igjennom i styringen av avisenes innhold. Kampen om leserne har gjort avisene mer like. Og mange politisk og kulturelt interesserte mennesker føler en viss hjemløshet som lesere av de avisene de vokste opp med og som har sine inntekter utelukkende fra sine lesere og annonsører.
Derfor finner slike lesere seg mer til rette i nisjeaviser med betydelig statsstøtte og som ikke behøver å se hen til markedets nådeløse krav. De kan bringe stoff som andre forkaster til fordel for det populære, men som er av stor interesse for lesere med spesielle interesser. Alle de tre avisene, samt ukeavisene Morgenbladet og Dag og Tid omtales da også med stor vennlighet, både i radikale, verdikonservative og intellektuelle kretser.

Pressestøtten ble rett nok kjempet fram av hensyn til demokratiet da den ble innført i 1970. Men den kom på slutten av den partistøttede presses tid, og var primært en partistøtte. Etter hvert ble den bygd ut, blant annet med en spesiell støtteordning for de fire avisene Høyre-veteranene nå viser omsorg for. De skulle representere en spesiell stemme i det store pressekoret under vignetten «riksdekkende meningsbærende» aviser.
Akkurat den definisjonen er det rett nok vanskelig å avgrense for disse avisene, men ordningen er nå sånn. På mange måter kan man si at etter at vi fikk en ny paragraf 100 i Grunnloven for 10 år siden, er statspengene til disse avisene dypt i samsvar med konstitusjonen. For der står det at det påligger myndighetene å legge forholdene til rette foren fri offentlig samtale. Det forutsetter det meningsmangfold som også disse avisene representerer.

Ytringsfrihet skal rett nok primært være et vern for individet mot staten. Men verdikonservatisme behøver ikke nødvendigvis å bety statsskrekk. Her blir staten påkalt til vern om ytringsfriheten og meningsmangfoldet. Slik må vi forklare at våre fremste verdikonservative fra 1960-åra er blitt den tidligere marxist-leninistiske Klassekampens sterkeste tilhengere i de første 2000-åra.
I politikk og medier er det ikke uvanlig med overraskende sengekamerater.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.