ANMELDELSE: «Når ei dame både snakker og handler som en kar, risikerer hun å bli oppfattet som ganske usmakelig», sier Helen Guåker i lanseringsintervjuet til «Pølsefabrikken».

I likhet med motordilledebuten «Kjør» (2010), lager hun også i denne boka en kvinnelig hovedperson med til dels ekstremt maskuline egenskaper.

Det har en så sterk virkning at boka ikke virker troverdig, for så vidt også av andre grunner.    

Sølvi Holmestad i «Pølsefabrikken» er ganske da også usmakelig. Hun bor på en forsoffen hybel, kjøper hjemmebrent av Gamle-Elias, for hun er så «jævla tørst». Og hun knuller hvem som helst, bare de kommer seg «på hue og ræva ut» når hun blir lei av dem. Hun studerer filosofi, men hun trenger penger.

I motsetning til studievenninnen som «knuller en millionær i Holmenkollåsen og røyker tjallen hans» — tar Sølvi seg en redelig jobb. På en pølsefabrikk.

Det er høyt tempo i denne boka som er skrevet på Guåkersk hamardialekt. Pølsefabrikken har en dement sjef med en langt yngre kone som er et hespetre. Dattra til sjefen drikker, formann Olsen er skaphomse (blir ferska med buksene nede), og hater Sølvi. For Sølvi lager bråk. Om mangel på overtidsbetaling, på pauser, på dametoalett. Helt enkelt blir det heller ikke da hun møter en veldig hyggelig rødhåret fyr som både er huslig og familiekjær.