Leseverdig dekadanse

«Jeg har den samme sykdommen som des Esseintes,» sa Oscar Wilde en gang og viste til helten i Joris-Karl Huysmans' (1848- 1907) dekadansemanifest «Mot strømmen» fra 1884.

Romanen regnes som en klassiker innen dekadanselitteraturen, bl.a. lot Wilde sin Dorian Gray kjøpe ni førsteutgaver av boka, mens Arne Garborg i «Trætte Mænd» lar Gabriel Gram si følgende: «Interessante fyrer disse nyeste franskmænd jeg tog med; især Huysmans, han er fin. Og rar.»

Andre klassikere innenfor denne raffinerte undergangslitteraturen er Baudelaire, Verlaine og Rilke, Ola Hansson og Herman Bang.

Men hvilken sykdom er det Oscar Wilde og des Esseintes led av? Jo, en overkultivert europeisk fin de sihcle-lede. Hertug Jean des Esseintes stammer fra en føydal adelsfamilie som en gang besto av «grove atleter og morske ryttere», men hvis blod nå er så uttynnet at den eneste gjenlevende arving er mager, nervøs og anemisk, med hule kinn og kalde, stålblå øyne. Tidlig foreldreløs, rik og lynende intelligent, avslutter han jesuittskolen, der han allerede som tenåring gikk lei Augustins jeremiader, og reiser til Paris «drevet av en umåtelig trang til å skitne til familieminnene med uverdige gjerninger».

Her bruker han opp store deler av arven på klær, festivitas, skuespillerinner, etter hvert unge menn og til slutt den androgyne sirkusartisten Miss Urania. Men han går lei sitt dandyliv og ektravagante påfunn, sin forfengelighet og villede eksentrisme, og trekker seg tilbake til et lite hus i Fontenay, holder middag i anledning sin avdøde virilitet, og begynner sin eremittiske nattlige munketilværelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Destillert roman

«Mot strømmen» tar for seg denne lukkede tilværelsen der des Esseintes søker en mening i det estetisk kunstig-sanselige. Her er et helt kapittel om fargevalg i huset, et annet om erotiske planter, et tredje om eksotiske parfymedufter. Men mye av boka er forbeholdt kunsten. Først litteraturen, som den bibliofile des Esseintes gjennomgår med en innsikt og fortettet ondsinnet karakteristikk en Trond Berg Eriksen bare kan misunne ham, og der han til slutt bare sitter igjen med noen prosadikt («den destillerte essensen av romanen») av den bedervede Mallarmé.

For hyggens skyld tar han av og til fram sine Rembrandt og sine etsninger av Goyas krigsscener, men han holder dem godt skjult for omverdenen vel vitende om at et kunstverk, liksom en melodi alle går og nynner på, blir frastøtende idet det appellerer til flere, til såkalt kultiverte sjarlataner og tåper. Av samme grunn er han avskåret fra å høre musikk, idet han da må på konsert med de samme tåpene. Da har han mer glede av sitt munnorgel, der han nyter «spirituosaens musikalitet», men etter hvert blir hans nevrasteni så total at han ikke lenger klarer å spise eller drikke, og legen gir ham da et «peptonrikt klyster» for å ta opp i seg næring.

Det kunstige

Nettopp denne unaturlige måten å ta til seg føde på er en stor seier for des Esseintes, idet et hovedpoeng for dekadanseforfatterne var den raffinerte kunstighet. Eller som Huysmans skriver: «Naturen har utspilt sin rolle. Definitivt brukt opp av de raffinertes tålmodige oppmerksomhet ved den motbydelige ensformigheten i sine landskaper og himmel.» Han lar derfor des Esseintes etterlikne naturen bl.a. ved å dyppe fargeessenser i akvariet for så å kunne gjenkjenne fjellformasjoner og himmelfarger.

«Mot strømmen» er kostelig lesning og uhyre morsomt skrevet, med dette innsiktsfulle betentperverterte feinschmeckeriet. Men det er også et fortvilet alvor her. For estetikken i seg selv gir intet innhold, og problemet for des Esseintes blir å leve en munketilværelse uten en tro. For hvorfor «skulle ikke den fryktede guden i 1. Mosebok og den bleke korsfestede fra Golgata for en gangs skyld vise at de eksisterte». Huysmans selv ble katolikk tjue år etter at boka ble skrevet.