Leseverdig romandebut

Steffen Sørum debuterer med denne romanen som forfatter i bokform. Romanen utgjøres av 188 nummererte fragmenter eller korte tekster, de fleste godt under én side lange.

Gjennom de enkelte tekstene hopper Sørum mellom ulike tidsplan og erindringer, omkring hovedpersonens opplevelser og reaksjoner på morens selvmord. Han søker seg mot det som er tilbake for ham å bearbeide, i et forsøk på å avklare sitt forhold til henne og hennes død. Formen er knapp og stilen preget av presise og konkrete utsagn, som skaper klare inntrykk og kan minne om Tor Ulvens prosa. I flere av tekstene henvender hovedpersonen seg direkte til sin døde mor:

«I en drøm. Den første. Du står på gaten der vi bor med en støvsuger. Spør meg om noe jeg har glemt. En kort samtale før jeg springer nedover gaten, ned mot parken der de andre barna leker. (...) En drøm i det abstrakte: en sliten husmor med en støvsuger på gaten. En drøm fordi du bare eksisterer i bilder.»

Rent ytre sett burde romanen vært noe tettere redigert. Her er tekster med plutselige abstrakte utglidninger som virker påklistret og unødvendige sett fra tekstens stringente karakter ellers. Enkelte av tekstene kunne vært kuttet helt. Den objektivt registrerende stilen skaper også en distanse til så vel hovedpersonen som til hans følelser for moren. Han blir for anonym (han er navnløs), beskrivelsene for lite inngående til at man kommer nær nok innpå ham eller hans følelser og savn, til egentlig å beveges. Her og der blir det også en smule tilgjort, men sentimentalt blir det aldri. Sørums strenge stil og kvalitetene i uttrykket har likevel åpenbare positive sider. Hans språk er klart og rikt på assosiasjoner, og han beholder hele tida grepet om romanens fragmenterte form, noe som tross alt gjør dette til en leseverdig romandebut.