Aleksandr har vokst opp i Oslo som sønn av en sovjetisk diplomat. Hjemme igjen i Sovjetunionen utviklet han seg til å bli en dissident og levde som bohem med forskjellige strøjobber før han vendte tilbake til Norge som reisefører.

Det eneste som opplyses om jeg-personens ytre livsløp, er at han kom til Russland for første gang som 19-åring, og at han i flere år før dette strevde med å lære seg russisk.

Det er altså to stemmer så å si uten kropp som fører en essayistisk samtale. Det gis ingen informasjoner om de samtalende mennenes fysiske begjær og lengsler, og de snakker aldri om sånne ting, men har noen nedsettende kommentarer til nordmenns dyrking av det sunne og røykeloven. Men det vil være fryktelig feil å tolke dette som tegn på hedonistiske tilbøyeligheter. Det er nok heller et tegn på at de hever seg over det legemlige, ganske høyt også.

Uten jåleri

Kan to sånne stemmer fungere gjennom 330 sider? De gjør det. Det skyldes at Peter Normann Waage med enkle virkemidler og uten jåleri utnytter det trykk det gir framstillingen å sette to stemmer mot hverandre. Utover i boka forfekter de to stemmene standpunkter som faller mer og mer sammen, likevel fungerer det.

Det er på det innholdsmessige plan boka setter leseren på prøve.

Innledningsvis brukes Aleksandr til å beskrive nordmenn og norsk kultur utenfra. Det er viktig, og i forlengelsen av det kunne Waage ha vist hvor knektende det kan virke å bli forstått ut fra sitt lands kultur og ikke som et individ som handler ut fra sin egen overbevisning, fornuft og vilje.

Fortellinger

Stemmenes kulturelle eller åndelige utrustning gis det en rekke vitnesbyrd om. Norges og Russlands historie blir gjennomgått omtrent fra den tida da landene ble kristnet, og til i dag. Skjønt historie i tradisjonell forstand er det ikke, men historie i form av fortellinger, likninger, sagn og eventyr, altså en historieforståelse med klare obskurantistiske innslag.

Det blir for eksempel gjentatt en rekke ganger at nordmenn har et lineært tidsbegrep, mens russerne skal ha et syklisk apokalyptisk tidsbegrep. Norge og Russland sto hverandre nærmest da «Dostojevskij sto fadder for det moderne gjennombrudd i Norge» (s. 159), fordi han angivelig skal ha inspirert både Munch og Hamsun. For jeg-stemmen betyr Dostojevskij mye mer, og det er fascinerende å forsøke å følge med når det snekres en verdensanskuelse av hans biografi og skrifter.

Hvor vil han?

På dette punktet er det vanskelig å være enig med Waage, men det er ikke tvil om at han behersker stoffet. Det er når han begynner å diskutere økonomi og en rekke andre temaer fra norsk samtidspolitikk, at det blir vanskelig å få med seg meningen og skjønne hvor han vil. For eksempel spør Waage retorisk om hvorfor bruk av oljepengene må skape inflasjon når Marshall-hjelpen etter krigen ikke gjorde det (s. 277).Til det er å svare at Marshall-hjelpen hovedsakelig ble gitt som varer fra USAs overskuddslager.

Men hvor er det for eksempel blitt av alle duellene mellom nordmenn og russere på skøytebanen og i skisporet?

Forteller ikke disse dystene også mye om mentalitet og kultur i de to landene? Slikt interesserer tydeligvis ikke. Men innimellom glimter Waage til, for eksempel med den betagende anekdoten om bolsjevikene, som straks de hadde erobret makten, lærte folk å lese og skrive. Den første setningen var: «Vi er ikke slaver, slaver er stumme.»