Lesnings lyst og smerte

Hva skal vi gjøre for å fremme lesningen i Norge? Sikkert mye. Men før vi setter i gang for alvor, må vi vite noe mer om lesningens natur, utbredelse og sjel, og vi må bestemme oss for hva slags lesning vi skal fr emme.

Personlig er jeg mest interessert i å stimulere den kvalitative lesning: Det vil si lesning som gir fryd, oppdagelsesglede og erkjennelse. Lesning som åpner for både innsikt og kunnskap, men også lesning som flytter grensesteiner og fører til en oppskakende og sitrende opplevelse som virker fornyende. En slik lesning forutsetter kvalitet i tekst - og engasjement, våkenhet og bevissthet fra leserens side.

Dette er selvfølgelig en altfor overflatisk beskrivelse av den gode lesning. Men når man skal fremme leselyst og lesehunger, bør man i alle fall ha klart for seg at vi har sosiologisk sett å gjøre med et svært sammensatt og komplisert forhold til bøker og tekst.

I de siste årene har man hatt en tilbøyelighet til å betrakte lesningen som en slags psykisk ferdighet man trener opp på linje med andre ferdigheter. Lesning forutsetter ordkunnskap, kombinasjonsevne, innsikt og konsentrasjon, og kravene til å samordne og utnytte disse egenskapene blir større etter hvert som tekstene blir mer sammensatte og vanskelige, og det blir de jo i vår kunnskapskrevende tid. Lesekompetanse på 1960-nivå rekker ikke for en 1990-årsleser, har en leseforsker sagt. En lesesvak i 1990 ville i mange tilfelle kunne ha mestret 1960-årstekstene. Lesning i dag forutsetter også at vi må holde våre leseevner i trim dersom de ikke skal dovne hen slik som lemmer som ikke tas i bruk. Leseegenskapene må justeres og skjerpes, ja, trenes opp som kroppen til en annen Bjørn Dæhlie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt dette er sikkert riktig. Men betrakter vi leseevnen som en mekanisk ferdighet, fratar vi også lesningen dens humanistiske karakter og berøver den dens trolldom og mangfoldighet. Lesning har med dannelse og erkjennelse å gjøre, lesning er opplevelse, reise - der selve reisen er det vesentlige og ikke målet. Lesning må ikke reduseres til et middel.

Jeg trekker også min revolver når man stadig taler om lesning som «fritidssyssel». Også det er en reduksjon av lesningens karakter. Lesning er blodig alvor. Det har med frihet og menneskerett å gjøre, med kamp og nødvendig uttrykksbehov. Man taler gjerne om lesningens lyst i de mer mondene lesekampanjer. Viktig nok. Men la oss heller ikke glemme lesningens smerte! La oss også av andre årsaker være skeptiske overfor tallenes tale når vi utforsker lesningens landskaper.

Leseundersøkelser fra andre land, f.eks. fra Danmark, viser for eksempel at det ikke trenger å være et samsvar mellom lesning og bokkjøp. Når vi nordmenn i 1997 derfor kjøpte flere bøker enn noensinne i norgeshistorien, behøver det ikke å bety at dette førte til flere og mer glederike timer under leselampen. Det å eie en bok er også et statussymbol, eller snarere et symbol, det å ha, besitte, en bestemt bok i vår vendekrets kaster en viss kulturglans over eieren, uten at han dermed trenger å lese den. Han eier den jo! Kanskje er kulturforfengeligheten i Norge større enn leselysten? Jeg spør, for jeg vet ikke.

Å lese kan også bety å bla i, skumme, bladre, kikke igjennom for å få med seg noen hovedpoenger. Dette er en lesemåte som etter flere leseforskeres mening er i ferd med å bre seg. Man leser altså «stykkevis og delt», noe som Ibsens Brand jo tok avstand fra når det gjaldt de fleste gjøremål i livet. Vi som nærmer oss årtusenskiftet, vet at informasjonsmengden gjør det urealistisk å anvende Brands metode på all lesning, men vi bør i vår iver etter å stimulere leselysten også ha for øye at bladrekulturen har sine baksider.

Det er også betimelig å spørre etter hva slags lesestoff vi ønsker å stimulere til. Særlig fordi vi måler lesetid og lesemengde uten å skille mellom klint og hvete, skitt og kanel, flat underholdning og sublim kunst. Vi skiller ikke engang mellom krevende og velskrevet faglitteratur og den underlødige litteraturen om helse, meditasjon, mat og reiseliv som bokhandlerdiskene flommer over av. Fraværet av slike påtrengende spørsmål er pinlig. Dersom vi skal fremme leselyst, må vi også ha en idé om hva slags litteratur vi ønsker at folk skal lese. Eller mer presist: Hvilket språklig, litterært, sjangermessig og kulturelt mangfold vi ønsker at en lesekampanje skal omfatte.

Som sagt bør vi da også vite mer om lesningen. Egentlig vet vi nesten ingen ting. Det synes som om norsk ungdom, særlig gutter, leser mindre enn før. Det synes som om det er en utbredt funksjonell analfabetisme blant dem som forlater ungdomsskolen. Det synes som om det blir større forskjell mellom de som dropper lesningen, og de som vier seg til den. Kunnskapskløften utvides, de vitende blir klokere og fyller seg med stadig mer kunnskap. De uvitende blir stadig mer uvitende.

Disse konklusjonene er blitt gjentatt og gjentatt gjennom de siste tjue årene, og det så ofte at de er blitt talemåter som ikke lenger har gjennomslagskraft. Jeg har en beklemmende følelse av at vi langt på vei undervurderer ungdommens språklige kompetanse, fordi vi ikke bruker de rette målene, og egentlig ikke har tatt innover oss i hvilken grad også fjersyns-, data- og internett-kulturen stimulerer den språklige evnen. Dette vet jeg lite eller ingenting om, og finner det derfor gledelig at prosjekt Leselysts rapport faktisk slår fast at en av de viktigste oppgavene er å skaffe mer kunnskap. Sitat: «Det er store hull i kunnskapen om unge og deres mediebruk, som denne rapporten viser. Selv om en god del tall er samlet inn, er de i liten grad analysert og bearbeidet.»

Det er også gledelig at Norsk kulturråds utredningsenhet er i gang med å definere formål og metodisk opplegg for en kvalitativ undersøkelse av barn og ungdoms lesning. Den skal ta for seg endringene i lesningen sett i forhold til deres samlede mediebruk og fritidsvaner. Undersøkelsen vil omfatte aldersgruppen mellom 9 og 24 år. En annen undersøkelse vil forsøke å avdekke de underliggende holdninger til boka hos denne målgruppen. Målet er å finne ut hvorfor 11- 16-åringene leser mindre. I rapporten fra prosjektet Leselyst står det blant annet at hensikten er å finne ut hva som kan være årsaken til at «boken nedprioriteres i forhold til andre fritidssysler».

Et annet gledelig element i operasjon Leselyst er at de ulike organisasjoner og institusjoner som står bak prosjektet, forstår nødvendigheten av samhandling. Det er å ønske at man også kunne samle seg om en aksjon for endelig å kunne styrke bibliotekenes helt sentrale rolle som formidlere og inspirasjonssentraler for kvalitet og mangfold, både hva kunstnerisk gehalt og faglig standard angår. Ellers kan man også håpe at det etter hvert kommer fram at bøker faktisk er skrevet av mennesker, og enten de er avdøde eller høyst oppegående, så sprudler det faktisk liv av dem! Det er også en grunn til å lese bøker.