MOTORPSYCHO: Fra venstre Bent Sæther, Håkon Gebhardt, Hans Magnus «Snah» Ryan, Lars Lien og Helge «Deathprod» Sten. Foto: Ragnar Wold/Rune Grammofon
MOTORPSYCHO: Fra venstre Bent Sæther, Håkon Gebhardt, Hans Magnus «Snah» Ryan, Lars Lien og Helge «Deathprod» Sten. Foto: Ragnar Wold/Rune GrammofonVis mer

«Let's face it, denne platen blir vi aldri ferdig med»

Les kunstkritiker Tommy Olssons Motorpsycho-essay fra «Timothy's Monster»-boksen.

|||CD-BOKSEN ER KANSKJE det mest markante mediet i vår tid.

Det er svært lite du ikke får kjøpt samlet i en komplett utgave i disse retrospektive dager, og der jeg sitter og ser hele «Twin Peaks» over en helg, med absolutt alt som ble spilt inn på kjøkkenet til Buddy Holly på passe volum i bakgrunnen, ligger det på en måte i kortene at også jeg, før eller siden, vil ende opp i en boks.

Som en liten forsmak på dette kommer her en kondensert, amputert versjon av mine liner notes for jubileumsutgaven av Motorpsychos «Timothy's Monster» - litt sånn to the point, uten alt for mange digresjoner.

«Demon Box» For helt å skjønne «Timothy's Monster» må du begynne her. Det er her Helge Sten/Deathprod kobles sammen med hva som fram til nå har vært en hardcore powertrio med grungetilbøyeligheter, utelukkende for å lage elektronisk støy innenfor et allerede tyrannisk lydbilde.

I hva som etter hvert helt åpenbart var, og fortsatt er, et ekstremt historiebevist prosjekt, vil jeg i retrospekt peke på Hawkwinds «Space Ritual» som mulig influens i denne sammenhengen.

Eller, hvis vi skal gå til et mer åpenbart referensepunkt; de to første platene til Roxy Music, der en ung eksentrisk Brian Eno står og vrir på en telefonvekselliknende konstruksjon og fyller musikken med hva som tekniskt sett er å anse som special effects.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men 1990-tallet var en oppgradert tid, og «Demon Box» er fortsatt en mørk, remarkabel tour-de-force, og det definerende øyeblikk der man kan høre Motorpsycho vokse seg forbi sin egen samtid og bli noe ganske annet enn tre langhårete menn fra Trøndelag som spiller agressiv rockmusikk.

Rett og slett bli det bandet som nesten øyeblikkelig skal snu dette svarte paranoide mesterverket til et enda større, mer komplekst mesterverk med et mylder av nyanserte undertoner.

Først slipper du ut demonene. Og så våkner monsteret.

«Mountain» Liksom for å understreke alle musikksamlergeeks preferense for vinyl kom cd-utgaven til «Demon Box» i en slanket versjon.

Noe som blant annet førte til at «Mountain» - et progressivt troll av en sang, og nesten et kvarter lang - ble gitt ut som en usannsynlig hitsingel etterpå.

TOMMY OLSSON. Foto: Adrian Øhrn Johansen
TOMMY OLSSON. Foto: Adrian Øhrn Johansen Vis mer

Dette markerer også starten for EP-en som spesifikt medium for Motorpsycho.

De har kommet i en stri strøm siden da, altid med fire, fem ekstra spor som spriker fra pårøkt psykedelia og sonisk eksperimentering til fokusert powerpop og in-your-face progmetal, og bestandig med noe enda rarere i tillegg.

«Another Ugly» Og sånn sett kan man forholde seg til «Another Ugly EP» i forhold til «Mountain» omtrent på den samme måten man forholder seg til «Timothy's Monster» i forhold til «Demon Box».

«Another Ugly EP» baserer seg på liknende måte på erfaringen fra den foregående EP-en.

Her begynner også den litt sære, interne humoren til bandet å manifestere seg i de avsluttende tonene til den på alle måter overdrevne «Summertime is Here», en glamslammer fra 1970-tallets avsovnede ytterste ledd, med den fiktive gjestevokalisten Larry Lux, som sies å være en walesisk onkel til Gebhardt.

Tull og tøys, selvfølgelig. Like fjernt som tanken på at disse folka skulle spille country & western.

«Timothy's Monster» Når Motorpsycho, muligens for første gang, snur seg og ser bakover på sin produksjon, virker det naturlig å starte hva vi kan kalle boksifiseringen omtrent her.

«Timothy's Monster» blir med dette omtrent dobbelt så stor, og vi får blant annet høre den første versjonen av monsteret - som ble liggende urørt på en hylle over en spesielt intenst turné, og derfor radikalt måtte tenkes om på ny etterpå.

Hva vi har i denne boksen er altså fasit.

Ikke at det i seg selv er noen garanti for at man skal klare å orientere seg fram noe enklere i denne massive flommen av referanserikt materiale - orginalen, slik vi kjenner den, framstår like labyrintisk som alltid; fra den såre gutteromsrapporten i «Feel» til de gjentakende intervallene av ekstase i crescendoet til «The Golden Core».

Nettopp derfor er denne platen - som opprinnelig ble gitt ut som en vinyl med 5 sider - kanonisert; den er bare tilsynelatende lett tilgjengelig.

Mystery Tour Der forgjengeren fungerte som en truende oppgradert versjon av The Beatles' «White Album», med misforståelsen til Charles Manson luskende rundt i kulissene som et popmusikkens stigma, var «Timothy's Monster» en formidabelt gjennomført «Magical Mystery Tour».

Der forgjengeren baserte seg på en nerve hinsides panikkangst, var oppfølgeren stabil og turte å være sentimental i fullt alvor.

Forholdet mellom disse platene er som mellom et svarthvitt glassnegativ (og er det ikke et slikt som ligger til grunn for omslagsdesignen på «Demon Box»?), og ren, skjær technicolour. Det var neppe tilfeldig at forsiden til «Timothy's Monster» ble utstyrt med en smiley.

Let's face it, denne platen blir vi aldri ferdig med.

Liker seg under senga Siden den ble spilt inn, har jeg sett Motorpsycho live flere ganger enn jeg kan huske. Gjennom alle fasene som fulgte som konsekvens av denne stadig ugjennomtrengelige manifestasjonen.

Men aldri uten å spille minst én sang fra denne platen.

Ikke som publikumsfrieri, heller ikke i dekonstruert form i den tro at det skulle gå an å tilføye noe nytt, og neppe på ren rutine.

Etter pluss 20 år er katalogen så til de grader full av muligheter. Men - det er ikke noe man kan lure seg unna; dette er en del av fundamentet.

Monsteret liker seg under senga til Motorpsycho. Annerledes kan det ikke være.

Utrolig fet plate, vil jeg si.

Uantastelig Når jeg setter den på, høres den bestandig helt ny ut.

Selv innenfor sin egen kontekst, med to ekstra plater tidligere uutgitt godteri - alternative takes, obskure hyllestplateinnspillinger, liveopptak og what not, i tillegg til den første versjonen - står den ut som noe helt uantastelig.

«Let's face it, denne platen blir vi aldri ferdig med»

En gang for 15 år siden oppnådde noen karer i Trondheim å prestere noe vi i ettertid med stigende forundring kan måle alt annet mot.

Perfeksjon er det ikke snakk om, men omtrent så nær sola vi kommer uten å brenne oss altfor mye.