AKE: Hvorfor ikke ake heller enn ski?
AKE: Hvorfor ikke ake heller enn ski?Vis mer

Lett å bli provosert av skitvang

Om norsk identitet trues av at ikke alle barn må gå på ski, står skikulturen svakere enn jeg trodde.

Meninger

Esten O. Sæther oppfordrer idrettssosiologer til å vise hvordan vi kan bruke naturen i nærområdet til å leke fram bedre helse. Jeg har en fornemmelse av at han allerede mener å sitte med svaret, men la meg likevel prøve.

Det har snødd en del i Trondheim i vinter, og langs fortau og gangstier ligger det derfor noen snøhauger hist og her. Hver morgen ser jeg barn på vei til skolen som skal opp på hver snøhaug og ned av den, gjerne flere ganger. Det samme gjentar seg når de kommer til neste haug noen meter senere. Mange er så ivrige at jeg tviler på at de rekker skolestart, men det unner jeg dem.

Slik kan omgivelsene våre, for eksempel en snøhaug, fungere som en invitasjon til fysisk aktivitet for barn, selv om de for en voksens blikk bare er en estetisk lite tilfredsstillende måte å oppbevare snø på. Barn utnytter omgivelsene bedre enn de fleste byråkrater som jobber med å tilrettelegge områder for fysisk aktivitet.

Men omgivelser kan også være barrierer mot fysisk aktivitet, selv når de var ment å være det motsatte, har idrettssosiologen (ja, nettopp) Jan Ove Tangen minnet oss om. En skole jeg kjenner til fjernet for en del år siden noen trær og busker i et hjørne av skolegården og satte opp en ballbinge. Bingen ble en invitasjon til aktivitet for barn som likte fotball, men en destruktiv barriere for dem som hadde brukt friminuttene til å klatre i trærne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Utstyr og forventninger om tekniske ferdigheter kan fungere på samme måte: som invitasjoner eller barrierer. Økonomiske barrierer mot skisport kan selvsagt avhjelpes både med utlånssystemer og gjenbruk. Men er du ikke fortrolig med ski, er det like sannsynlig at du blir paralysert eller trassig om du får dem på beina, som at du ser på dem som en invitasjon til å mosjonere.

Som Linn Therese Myhrvold peker på, skal man selvsagt ikke uten videre frita barn fra å måtte prøve noe bare fordi de ikke har lyst. Men mange nordmenn undervurderer hvor høy terskelen kan være for barn og ungdom som er uvant med ski. Er man fremmed for skikulturen, er det lett å bli provosert av den implisitte forventningen om at alle kan eller bør kunne beherske dem med begeistring. «Kvikk Lunsj-kommunisme», kalte en bekjent det i en av mange tilbakemeldinger jeg har fått. Når det gjelder svømming er terskelen selvsagt også høy for mange, men svømmeferdigheter er tross alt viktigere enn skiteknikk.

Myhrvold viser også til at det ikke er opp til oss å avgjøre dette spørsmålet, siden skolene følger læreplanen. Men læreplanen er jo i siste instans demokratisk forankret, og både borgere og fagfolk har anledning til å kritisere kompetansemålene, slik jeg har gjort.

Selv om Sæther henger fast i insisteringen på at akkurat ski skal ha en privilegert posisjon i norsk kultur, tror jeg ikke vi er så uenige. Målet er å øke den fysiske aktiviteten. Debatten tyder dessuten på at det er blitt vanligere i norsk skole å ha uteaktivitetsdager i stedet for rendyrkede skidager, helt i samsvar med mitt forslag. Dette er selvsagt ikke til hinder for at de som vil gå på ski kan gå så mye de lyster og har energi til, mens andre aker eller klatrer i snøhauger. Alternativet er at skolene fortsetter å ha rene skidager, erfaringsmessig med den konsekvens at en ikke ubetydelig minoritet får registrert en fraværsdag.

Er det en trussel mot norsk identitet om ikke alle tvinges på ski én dag i året? I så fall står skikulturen svakere enn jeg trodde.    

Lik Dagbladet Meninger på Facebook