Lett å gå seg vill i eventyrlandet

Tim Burton er ingen god historieforteller.

||| FILM: Det gjør vondt å si det. Men det er ikke til å komme fra. Tim Burton er rett og slett ingen spesielt god historieforteller. Ingen kan vel som regissøren av «Sleepy Hollow» og «Sweeney Todd» skape fantastiske og overveldende verdner på lerretet, og med hengiven hånd male ut hver minste lille blomst og blad til bildene får akkurat den fabulerende forfallsskjønnhet han ønsker seg.

Men Burton er også ellevill, ukontrollert. Om han vil la en ridder ri forbi et dødt tre med dramatisk utstrakte grener, så gjør han det, uavhengig av om historien tjener på det eller ikke. Stadig skjener han ut i unødige sidespor. Slik er det også med «Alice in Wonderland», en ustyrlig og entusiastisk versjon av Lewis Carrolls klassiker som er fomlete og forførerisk på en gang.

Verdig Depp
Et godt eksempel er bruken av Johnny Depp, Burtons yndlingsskuespiller gjennom en årrekke, som her spiller den gale Hattemaker og som Burton i beruselse over Depps talent gir en langt større rolle i filmen enn han har i boken. På den ene side føles det litt forutsigbart å se Depp på ny gjøre en maniert, eksentrisk rolle full av tics og brå skift, på den annen side har han en egen evne til å ta Burtons tegnefilmaktige typer og gi dem både verdighet og inderlighet. Den sterkt sminkede hattemakeren med de store, sørgmodige gule øynene blir en skikkelse å feste seg ved i filmen.

Mia Wasikowska står ved hans side som en dempet og oppriktig Alice, en god annenfiolin til Depps dominerende solospill. Det er også direkte deilig å høre Alan Rickman og Stephen Fry gi sine fløyelssarkastiske stemmer til den røykende kålormen og filurkatten, mens Anne Hathaway ikke klarer å gjøre Burtons diller til sine egne og virker fortapt i rollen som den snille dronningen.

Moralsk fabel

Burtons Alice er tyve år gammel, hun lever i en pastellfarget og pyntelig engelsk overklasseverden, men vil heller reise ut i verden og drive forretninger enn å gifte seg med den papirbleke adelsmannen som gjør kur til henne. Filmen «Alice in Wonderland» er dels et godt, gammeldags eventyr og dels en moralsk fabel om å ta styringen i sitt eget liv. Slik er den enklere og mindre surrealistisk enn Carrolls roman. Det er trolig er nødvendig for å holde den ellers løsslupne filmen i sjakk, men fjerner også noe av historiens egenart.

Kostymene og kulissene er i dialog med Disneys tegnefilm ved samme navn; Disney er da også produsent av årets film. Men først og fremst er dette Burtons film; med uendelig forseggjorte slott og drakter, store, eksotiske landskap befolket av underlige dyr og snakkende blomster, der mer enn én liten pike, eller stor pike, kan ha lyst til å gå seg vill.