Lett å la seg lure

«Biedermann og brannstifterne» er en snedig, liten komedie om ønsket om å være storsinnet.

GÅR RETT I FELLA: Hjemløse Schmitz (Øystein Martinsen) har ikke gode hensikter, men klarer likevel å få direktøren Biedermann (Ole Christoffer Ertvaag) til å ta ham inn i huset. Foto: Stig Håvard Dirdal / Rogaland Teater.
GÅR RETT I FELLA: Hjemløse Schmitz (Øystein Martinsen) har ikke gode hensikter, men klarer likevel å få direktøren Biedermann (Ole Christoffer Ertvaag) til å ta ham inn i huset. Foto: Stig Håvard Dirdal / Rogaland Teater.Vis mer

TEATER: Har du noen gang plassert deg selv i en uønsket, kanskje til og med farlig, situasjon, fordi du var redd for å fremstå som fordomsfull eller paranoid?

I «Biedermann og brannstifterne», Max Frisch' tjæresorte teaterstykke fra 1953 blir tittelpersonen tillitsfull ad absurdum, for å skjule at han egentlig er redd. Det går så langt at han tar to brannstiftere inn i huset og står og ser på at de forbereder seg på å brenne det ned. Her er også klasseperspektiver: De to appellerer stadig til Biedermanns småborgerlige vy om å være en verdensvant velgjører. Det er en snedig, liten komedie.

God timing
På Rogaland Teater er scenebildet dominert av en stor trapp i mørkt tre, med svinger og små platåer, som enkelt gir en følelse av øde og lettantennelig herskapshus. Det er her Biedermann (Ole Christoffer Ertvaag) løper opp og ned og later som om han ikke enser at loftet fylles opp med lunter og bensintønner.

26 år gamle Ertvaag ser i begynnelsen mer ut som en russ som har kledd seg ut enn en middelaldrende direktør med replikker som «Her ser De meg rusle rundt i min eldste røkejakke». Det tar litt tid før replikkene ligger godt i munnen på ham, men Ertvaag vokser inn i rollen og legger god komisk timing for dagen. Det samme gjør Øyvind Martinsen og Anders Dale som snyltegjestene som formelig lyser lange rulleblad og onde hensikter, og det henrivende lille koret av brannmenn som ser ulykken komme. Men selv om handlingen er absurd, kan spillet iblant bli for spisset.

Skarpt observert
Noe rusk finnes. Sluttbildet sitter ikke helt. Det virker aldri helt naturlig at Biedermann må gå opp trappene for å komme opp på loftet, og så må skynde seg ned trappen igjen fordi loftsscenene spilles på nederste nivå av scenen. Men når personene på scenen først når frem til hverandre, er det som skjer mellom dem, artig og skarpt observert.

Frisch og regissør Peer Perez Øian prikker publikum på skulderen og minner om at folk er lette å lure. Alt en bedrager har å gjøre, er egentlig å vekke behovet for å se på seg selv som et storsinnet, beundringsverdig menneske.