RAMMET: Vigdis Hjorths forrige roman, «Arv og miljø», antente en hissig debatt om bruk av virkelige hendelser i litteraturen. I årets roman møter vi en kvinne som prøver å være sannferdig og ærlig i livet sitt - og blir knekt.
RAMMET: Vigdis Hjorths forrige roman, «Arv og miljø», antente en hissig debatt om bruk av virkelige hendelser i litteraturen. I årets roman møter vi en kvinne som prøver å være sannferdig og ærlig i livet sitt - og blir knekt.Vis mer

Anmeldelse: Vigdis Hjorth - «Lærerinnens sang»

- Lett å lese som en kommentar til virkelighetslitteraturdebatten

Sympatisk og utforskende fra Hjorth

Lærerinnens sang

Vigdis Hjorth

5 1 6
«Om sannhet og forstillelse, ærlighet og åpenhet. Og ikke minst; om omkostningene»
Se alle anmeldelser

Vigdis Hjorths forfatterskap omfatter omkring tretti bøker for barn og voksne. Voksenromanene utforsker grenser av ymse slag, er oftest smarte og veldreide, skjønt en slags uvøren utålmodighet svekker strukturen i enkelte av dem.

Rammeverket kan også oppleves som fastspikret: Vi får ofte en fortelling om en middelaldrende kvinne i pinefull kamp med seg selv og omgivelsene når vi åpner en Hjorth-roman.

Disse betraktningene overskygger ikke at Hjorth er en våre beste, mest interessant samtidsforfattere – alltid intellektuelt forskende og forførende, alltid uhyre velformulert, og ikke minst, alltid modig.

Noe kommer til å skje

Den typisk skarpsindige humoren er derimot nedtonet i «Lærerinnens sang», om Lotte Bøk.

Lotte er lærer på Kunsthøgskolen i Oslo, på skuespillerlinjen. Hun er midtveis i livet (57) og nokså tilfreds med tilværelsen; med murhuset ved Akerselva, med undervisningen om Bertolt Brechts dramatikk, og med innsatsen for Nyttevekstforeningen. Hun nyter sine skogsturer og føler seg nyttig for datteren, som ringer fra Australia når hun trenger moralsk støtte. Særlig når eksmannen er vrien.

Omslaget for Lotte kommer da avgangsstudenten Tage Bast vil filme henne og noen av de andre lærerne, hjemme og i timene på skolen. Målet er å undersøke sammenhengen mellom liv og undervisning. At krisen nærmer seg varsler Hjorths megetvitende forteller allerede i romanåpningen. Fortelleren zoomer inn på Lotte en vårdag 2016, mens dommedagsklokkene nærmest lyder i det fjerne, og setter leseren, men ikke Lotte i beredskap. Tvert imot vandrer Lotte frimodig inn på skolen «smilende, fordi hun ikke ante at denne dagen var begynnelsen på slutten for den tilværelsen hun kjente som sin».

Felt av den andres blikk

Det er lett å lese boka som en kommentar til virkelighetslitteraturdebatten som herjet etter Hjorths forrige roman, «Arv og miljø» (2016). Også den handlet om forholdet mellom liv og gjerning. Aftenposten mente Hjorth beskrev faktiske hendelser i «Arv og miljø», og gikk til pinlig utidige skritt for å bevise det. Helt uten legitimitet var likevel ikke kritikken. En forfatter bør være selvkritisk hvis levende modeller gir inspirasjon til boka. Og en forfatter som Hjorth, som i offentligheten ofte har pekt på sammenhenger mellom hendelser i eget liv og i romanene, bør trå særlig varsomt. Støyen debatten om boka skapte var likevel urimelig stor.

«Lærerinnens sang» er kan hende et innspill, men er ikke et forsvarsskrift skrevet med agg fra Hjorths side. Tvert om er tonen ydmykt undersøkende. Hjorth lar Lotte uttrykke seg slik om sammenhengen mellom liv og undervisning (eller liv og litteratur, om man vil); «Det hang selvfølgelig sammen på et vis, men på subtile måter».

Hun viser særlig godt hvor ubekvem Lotte er med hele dokumenteringsprosjektet. Lotte er usikker på Tages intensjoner og strever, fordi filmingen gjør henne selvbevisst. Hun kjenner hvordan fristelsen til å forstille seg og skjule, blir stor. Men Lotte går til prosjektet i tillit, og i håp om å lære noe om seg selv og eget liv gjennom Tages blikk/kunst. Det straffer seg, i alle fall i første omgang.

Det tenkende hjertet

Romanen er lettflytende og engasjerende. Noen bevisste gjentakelser virker litt anmassende, men romanen er interessant, særlig fordi Hjorth ikke bare grunner intellektuelt på tingenes tilstand, men nærmest tenker med hjerte og kropp, som Lotte. Dramaene til Brecht (som Hjorth har omtalt som det eneste lykkelige kjærlighetsforholdet i sitt liv), danner en tematisk klangbunn. Det handler om kynisme og godhet på flere plan – norskhet og flyktningpolitikk trekkes også inn – og om sannhet og forstillelse, ansvar og lidelse, språk og virkelighet. Lotte behersker språket når hun behersker virkeligheten. Når bena slås vekk under henne og «følelsen av å stå naken på torget var overveldende», blir språket – Lottes styrke og livbøye – umulig. Lotte flykter, for en tid, vekk fra den «jålete verdensfjerne drittkunsten», inn i noe mer konkret.

«Lærerinnens sang» er en roman om en kvinne som blir felt av den andres blikk, men som karrer seg opp igjen, antakelig litt klokere. Den er også en bevegende fortelling om livs-ærlighet og mot. Lotte lar seg i en viss forstand falle. Hun legger motstanden mot filmingen vekk i håp om å oppnå nye innsikter om eget liv og dra eventuelle livsløgners slør vekk fra øynene. Det er smertefullt, men må gjennomføres, for «den sannhet du er redd for å bli konfrontert med, er det særlig viktig at du blir konfrontert med».