Lettbeint alvor

Lunt og tilbakelent om fjern fortid som blir nær igjen

BOK: Av og til er årsakene til at man umiddelbart liker ei bok, diffuse. Frank O. Anthuns «Fragmenter av tre liv» vekker velvillig interesse fra første øyeblikk. Delvis fordi han skaper en romanåpning som pirrer nysgjerrigheten, men også fordi noe ved setting og stemning minner om Gunnars Larsens storartede roman «Week-end i evigheten» (1934). Felles for romanene er et utgangspunkt som grovt sett kan skisseres slik: Det er sommer i Oslo, straks fridager. Så dukker det en skikkelse opp på jeg-fortellerens kontor. Hans betydning for fortelleren er uklar, men avgjørende. Møtet setter i gang en mental prosess hos den oppsøkte, og fortidige hendelser revitaliseres. Forholdet mellom nåtid og fortid, mellom det som skjer og ikke skjer, sies eller ikke sies, er vesentlig i begge romanene.

En merkelig sak

Der slutter også likhetene. Mens «Week-end i evigheten» er vanskelig å tyde, er Anthuns roman enkel i formen. Liketil og tydelig forteller han sin historie om advokaten Frank Larsen. Rett før ferien blir han oppsøkt av barndomsvennen Tore, som han ikke har sett på 39 år. Tore har havnet i konflikt med arbeidsgiveren, som anklager ham for å ha kommet med uanstendige betraktninger om sangen «Lykkeliten» og anbefaler ham å slutte. Tore trenger advokatbistand.Gjensynet med vennen bringer tilbake bilder fra oppveksten hos Frank. Elegant skifter Anthun tid, perspektiv og leie. Vi føres tilbake til barndomsbyen Bergen i åra fra 1963 til 1965. Bestevennene Tore og Frank er 13-14 år og det gjeveste av alt er en Tandberg båndopptaker, Modell 8, type TB-821, mono. Men med fortidsbildene kommer også Franks fornemmelse av at han sviktet Tore den gang. Han vil ikke svikte vennen igjen.

Fragmentene

Det tredje fragmentet av et liv er Bellas, Franks datter. Med Tores sakspapirer i kofferten reiser Frank sammen med Bella til Kristiansand, for å overvære den famøse Quart-festivalen 2004. Hennes skikkelse aktualiserer foreldre-barn-relasjonen på en treffende og morsom måte. Men elementet som gjør Bellas historie tematisk avgjørende i romanen, oppleves som litt lettvint ført inn i plottet. Det er de to kompisenes historiefragmenter som står støest. Særlig oppvekstbildene er rørende og fornøyelige. Det er lite utenomsnakk i denne boka. Stilen er dokumentarisk beskrivende og detaljistisk, men uten å virke gold. Tvert imot er dette en underholdende bok, lun og vittig. Full av musikalske referanser som fanger inn tidsånden. Underteksten og sluttpoenget er likevel alvorlig nok: Man har alt å vinne på å ta del i andres erfaringer og å tørre å dele sine egne.