Lettbeint filosofi

En hyggelig liten vandring i «filosofiens skoger».

Kan filosofien fungere som lindring og trøst? Ja, naturligvis kan den det. Spørsmålet er overflødig, men emnet er likevel blitt gjenstand for ei bok. Alain de Botton har ifølge forlaget skrevet «en moderne bruksanvisning for et bedre liv» . Og dessuten, «...filosofi er faktisk nyttigere enn vi trodde» , som utgiveren så optimistisk minner om. Tenkningens nytte er med dette fastslått én gang for alle.

Ferdigtygget

Forfatteren har valgt seg ut en håndfull emneområder, «seks fortellinger fra filosofiens skoger», for å holde oss til forlagets ord. Ved hjelp av vide definisjoner behandler han «mangel på popularitet», «pengesorger», «frustrasjon», «utilstrekkelighet», «hjertesorg» og «vanskeligheter», i lys av Sokrates, Epikur, Seneca, Montaigne, Schopenhauer og Nietzsche. Forfatteren minner om at tenkningen er fri, og at vi må tørre å stille ubehagelige spørsmål.

Leserens første spørsmål lyder derfor slik: Virker boka etter hensikten, ansporer den til uredd tenkning? Muligens, men i så fall er det filosofenes fortjeneste og ikke forfatterens. For boka er springende og lettbeint, full av korte biografiske skisser og løsrevne sitater.

Derfor kommer heller ikke filosofene til sin rett, grovt redigert og beskåret som de er. Noen lesere vil sikkert foretrekke det slik, for enkelhetens skyld. Greit nok, men da må man vite at det er ferdigtygget vare som serveres.

- Noen tosker

Materialisme er for eksempel en uting, forstår vi av Epikurs tanker om enkelhetens nytte. Seneca går så langt som å påstå at «Velstand fremmer hissighet», til tross for at han selv var søkkrik og eide møbler laget av elfenbein. Han hadde sett sine velstående venner kjefte og smelle fordi livet ikke ble helt som de hadde tenkt seg. Montaigne mente på 1500-tallet at det måtte være fint å leve som dyr, siden dyrene slapp å falle i hendene på udugelige leger når de ble syke. Dermed unngikk de medisiner laget av «firfisleurin, elefantmøkk... og ...finmalt rottelort».

Menneskene må lære «at vi bare er noen tosker» , som Montaigne så treffende sa det.

I lys av dette kan man merke seg Schopenhauers karakteristikk av kvinnene, som «det kortvokste, smalskuldrede, bredhoftede og kortbente kjønn».

Eller man kan lese om Nietzsches høyttravende, åndelige brev til sin mor - besvart på kontant, jordnært vis. Moren rådet sin overspente sønn til å stole på Gud og spise ordentlig.

Lettvint

Det er nok også Alain de Bottons hensikt å få filosofien ned på jorda. Slik sett føyer boka seg inn i en lang rekke av populariserte utgivelser, uten å tilføre noe nytt. Den er slett ikke usympatisk, men dette forandrer ikke vår viktigste innvending. Filosofi er og blir vanskelig, og det er selve sakens natur. Lindring og trøst ligger ikke i lettvinte utlegninger.