Lettbeint søl

Like fort som John Grisham river av seg bestselgere, spyr Hollywood ut filmer basert på bøkene hans. Begge parter ser ut til å trenge en pust i bakken. Selv ikke Gene Hackman kan redde «The Chamber» fra kollaps.

Det enkleste ville være å avskrive elendigheten fra ende til annen, siden filmen stort sett ikke er annet. Manus har forsynt skuespillerne med en endeløs opphopning av klisjeer, og med unntak av noen glimt fra Hackman stolprer de resterende seg gjennom en historie som både er forutsigbar og til dels inkonsekvent.

Men saken er litt verre, for «The Chamber» foregir å behandle spørsmål som rasisme og dødsstraff på seriøst vis, og havner ut i et grumsete uføre.

At Chris O\'Donnell er satt til å spille en hovedrolle kan bare gjøre tingene verre. Mannen er ikke annet enn en plakat, for pregløs til å gjøre et troverdig inntrykk som advokaten Adam Hall, mannen som i en alder av 26 - bare det - absolutt vil redde dødsdømte Sam Cayhall (Hackman) fra gasskammeret. Sam er Adams bestefar, et Ku Klux Klan-svin dømt for å ha tatt livet av to barn med en bombe i 1967 og for øvrig aldri har forvoldt sine nærmeste annet enn fortvilelse. Datteren Lee (Faye Dunaway) er en rikt gift alkoholiker, en rolle Dunaway ser ut til å gjennomføre på autopilot og med utvilsomt behov for noe å styrke seg på. Spørsmålet er: Kan Adam redde bestefar? Var bombesaken virkelig så opplagt? Skjønner?

Som den glimrende skuespiller han er, leverer Hackman noen gode prestasjoner, men hva er han egentlig lagt i munnen?

I forsøket på å underholde vidt og bredt med død, skyld og alvorlige samfunnsproblemer, framstår noe av det rasistiske sølet fra Klan-mannen nærmest som et frieri til Stutum-instinktene. En glatt og i bunn og grunn holdningsløs film. Det er ikke bra.