Lette dikt om tunge temaer

Selvransakende, varme dikt.

BOK: Geir Gulliksen er kjent som forfatter og forlagsredaktør. Han har skrevet for barn og voksne i de fleste sjangrer og hans nye diktsamling heter «Et ansikt som minner om norsk politikk».

Boka inneholder tilforlatelige og likeframme dikt. På en lettfattelig måte forteller diktene om små hendelser og minner, om livet, døden og samtida. Det er også en diktsamling som stadig vender tilbake til skrivingen og diktet, det heter for eksempel at diktet skal «peke ut av seg selv».

Flere ansikter

I likhet med Gulliksens tidligere utgivelser peker diktene i «Et ansikt som minner om norsk politikk» mot de nære familierelasjonene; det er en brors lukkede ansikt eller en datters uskyldige ansikt. Det er ansiktet som henger ved et menneske, men også ansiktet som forandrer seg, eldes og i siste instans representerer døden. Samtidig kan familierelasjonene også knyttes til arbeidet ved en ikke-navngitt våpenfabrikk:

(…) raketter som eksploderer i skip og kjøretøy og levende kjøtt

blir tenkt ut der og satt sammen der og kjørt ut av landet

for å bli avfyrt i et annet land, for å slå ned i et tredje

På slutten av 70-tallet var Norge verdens sjuende største våpeneksportør. Det skulle være mulig å lese utdraget over som en referanse til Kongsberg Våpenfabrikk, som i etterkrigstida hadde store leveranser til USA, også under Vietnamkrigen, noe Stortinget den gang definerte som sikkerhetsbetinget politisk eksport.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvit mann

I 2007 ble det inngått en rammeavtale mellom Kongsberg Defense & Aerospace (tidligere Kongsberg Våpenfabrikk) og den amerikanske hæren, verdt 8 milliarder norske kroner. Kanskje er det unødvendig å minne om dagens situasjon, med USAs krigføring i Afghanistan og Irak, eller?

For hva med ens egen skyld og skam? Ikke den undertryktes skam, ikke offerets skam, ikke minoritetens skam eller kvinnens skam. Nei, snarere skylden og skammen som er knyttet til det å være en voksen, hvit mann med familie, med en viss økonomi, med skjorter i skapet, med et ansikt som minner om velferd, det vil si et velment ansikt, det vil si et ansikt som minner om makt, om fortielse, om norsk politikk:

Jeg blir forlegen når jeg sier navnet mitt

Det gjorde kanskje Nikias også

Forlegen ledet han atenerne i krig

Forlegenhet hindrer ingen i å utøve makt

Hvor lenge skal jeg gå omkring med et ansikt

som minner om norsk politikk?

Selvransakende er kanskje et ord som kan betegne den skrivende i boka. Diktsamlingen har en menneskekjær holdning, der de fremmedes navn og ansikter er likeverdige med forfatterens, sånn sett er det en sjenerøs diktsamling.

Lest før?

Jeg gjenkjenner også fascinasjonen for individets eksistens i forhold til de andre fra tidligere diktsamlinger, som om forfatteren fortsatt skriver på noe han ikke er, eller blir, ferdig med.

Jeg har sympati for det og jeg har sympati for sjenerøsiteten. Men jeg kan iblant få følelsen av at jeg har lest nesten de samme formuleringene tidligere. Jeg spør meg også om diktet ikke kan ta opp i seg vel mye vel lett, også det som er tilsynelatende overflatisk? Det gjør i så fall «Et ansikt som minner om norsk politikk» til en sjenerøs diktsamling, i dobbel forstand. Kanskje hadde det holdt med sjenerøs i enkel forstand?