Lettere sagt enn gjort

Ingress

Meninger

Vi ser det gang på gang, i sak etter sak. Politikk er urent trav, løftebrudd, juks og fanteri, med mindre man selv er politiker, har inngått allianser, blitt påtvunget kompromisser og ikke minst stanget hodet i hverdagslivets problemer. Nå er det Ap's helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, som kan nyte sødmen av å si takk for sist til helseminister Bent Høie. Høie og resten av regjeringen lovet å styrke kreftbehandlingen, blant annet ved å innføre en regel om oppstart av diagnostisering i løpet av 48 timer etter at mistanke om kreft er oppstått. Dette løftet var noe av det første den nye regjeringen erklærte i fjor høst. Ettersom lite har skjedd siden da, har Kreftforeningen og stortingspolitikere etterlyst framdriften. I et svarbrev til Stortinget svarer helseministeren at han ikke kan tidfeste gjennomføringen, men lover «fullt trøkk».

Det er selvfølgelig lite tilfredsstillende for pasienter som i månedsvis må leve med frykt om at de kan ha kreft. En rask diagnose og klarhet i behandlingsforløpet er avgjørende for hvordan pasientene skal takle sine liv under nye omstendigheter. Igjen viser det seg at det er lettere å love enn å tilfredsstille. Det bidrar til å bryte ned tilliten til politikk og til politikere.

At 48-timersregelen foreløpig er i det blå er ikke den eneste «synden» fra Høies side. Få opposisjonspolitikere var så høye og mørke som han. Han kritiserte den rødgrønne regjeringen i knusende ordelag ved enhver anledning og gjorde sitt, sammen med misfornøyde professorer og helsepersonell, til at den ene helsestatsråden etter den andre ble byttet ut. Den rødgrønne regjeringen fikk skylda for alt, fra den minste feilbehandling, til uhensiktsmessig organisering i helseregioner. Det ble med rette og urette slått alarm fra mange hold om utilstrekkelige investeringer i sykehus, om manglende og delvis fraværende ledelse. Den siste helseministeren, nåværende Ap-leder Jonas Gahr Støre, tok nesten ikke til motmæle, dannet som han er, og mente at Høies opptreden tilhørte dennes rolle som opposisjonspolitiker.

Vi mener statsbærende partier som Høyre og Arbeiderpartiet har et spesielt ansvar for å tilpasse rollen som opposisjonsparti til realitetene og utfordringene. At Frp er kommet til makten ved høyt snakk og svimlende valgløfter er så sin sak. Partiet har dessuten vokst seg stort på politikerforakt. Men at en helseminister fra Høyre må skyve på det ene løftet etter det andre er pinlig. Vi hører den slamrende lyden av politikere som møter seg selv i døra.