Lettfattelig

I sitt og plateselskapets forsøk på å erobre verden mister en strømlinjeformet Beenie Man noe av sitt jamaikanske selv.

Han er tøff og kjekk og - skal vi dømme etter all skrytingen på «Tropical Storm» - synger damene i seng før han har åpnet kjeften. Han er en røffing med et hjerte av gull (og gladkristen!), som foreløpig har troverdigheten i behold. En drømmeartist for et stort plateselskap.

Og plateselskapet vil gjerne gjøre Beenie Man til Den Nye Jamaikanske Stjernen hele verden skal ha et forhold til. Det betyr å sende ham kloden rundt til et kobbel av forskjellige og ekstremt dyre produsenter som - jøss! - likevel kverner ut akkurat den samme sounden. En lettfattelig, kommers og smårøff miks av reggae, dancehall, hip hop og pop. Og litt for lite Jamaica.

Bruken av produsenter fra hele verden (for å selge til hele verden?) gjør at Beenies røffere jamaikanske side hviskes ut. Først låt seks, «Miss L.A.P.» , byr på en intens og støyete Beenie Man, slik jamaikanske artister skal være. Det samme gjør den morsomme «Gangsta Life» (tilsynelatende om gangstere som må lage ost for å overleve), «Bossman» og «Yagga Yo» , sistnevnte med So Solid Crew. Resten av albumet byr på den nydelige Janet Jackson-hiten «Feel It Boy», en glatt Stargate-produsert låt, og ganske mange helt OK låter i et poppete grenseland mellom reggae og dancehall.

Bra, men ikke bra nok, Beenie.