Lettkledde damer, forlagssjefer i Moods-dress og kvinnelige forfattere i serveringsuniform

Bli med på bokbransjens grimme smørside i niende kapittel av valgføljetongen «Blåblåmandag».

Illustrasjon: Pål Dybwik
Illustrasjon: Pål DybwikVis mer

9. Politikk på bakrommet

Kapittelet med Rolling Stones på stereoen, to lettkledde damer, bokbransjens grimme smørside, kvinnelige forfattere i serveringsuniform og ei nynorskbikkje under bordet.

Les 1. kapittel.
Les 2. kapittel.
Les 3. kapittel.
Les 4. kapittel.
Les 5. kapittel.
Les 6. kapittel.
Les 7. kapittel.

Les 8. kapittel.

Karl Georg var ennå ikke spesielt godt kjent i Oslo. Nordmenns forhold til sin hovedstad hadde ofte startet med en cupfinaletur med buss, i flokk og gjeng og med brunpuben Scotsman på Karl Johan som det sentrale omdreiningsstedet. Han visste hvor de viktigste institusjonene lå: Slottet, Youngstorget, Operaen og Big Horn på Aker Brygge. Nå manøvrerte han gatene etter kartappen på mobilen, men var bortimot tom for batteri og håpet å komme frem før alt gikk i svart.

Kristenn Einarsson hadde sagt det var uformelt, en slags bli-kjent-kveld. De skulle spise godt og spille feit musikk? Om han likte Rolling Stones? Ja, jeg bor ikke i Grenland uten røtter, hadde Karl Georg svart, men innrømmet at det var «Angie» som var klinelåta, og fikk en lengre utlegning om det underkjente og oversette albumet «Goat's Head Soup» over telefonen, pluss enda litt til om røtter, den tidlige musikken og om å bli servert Stones og Neil Young som ung og nyinnflyttet fra et Island der alt kulturelt fortsatt hadde dreid rundt forfatteren Laxness.

«Er den bra? Har ikke hørt den», hadde Karl Georg replisert. Han tenkte åpenhet var riktig. Men når sjefen i alle de store forlagenes egen forening la smørsiden til, kunne han ikke møte i dress. Han dro på Eger og kjøpte en to tusen kroners jeans, halte av seg slipset og lot skjorta falle utenfor beltet. Her var han i Oslos gater, på vei.

Livet hans var i endring. Tidligere på dagen hadde Erna kommet innom på hilserunde. Erna sprintet gjennom embedsverket, men ba om en kopp te på Marie Bechs kontor. Det hadde føltes naturlig å kalle henne Erna. Hun hadde inspisert kunsten på kulturministerens kontor og tiltet på hodet og hmmm-et foran Annemeretes bilde, og Karl Georg fikk straks tillit til henne. Erna var en skikkelig person, en ærlig person, for den veven var virkelig ikke til å forstå.

Marie fortalte om boklov-møtet og alle lo godt.
«På tide at noen tar tak i dem», hadde Erna sagt, «møtet ditt i dag kommer til å bli en av de legendariske fortellingene om denne regjeringen. På sikt kommer dette til å skaffe oss respekt på et felt verken Anniken, Hadia eller Jens brydde seg om å rydde opp i.»
«For du som er på min alder husker vel hva som var oppspillet til den rødgrønne regjeringen», hadde hun plutselig sagt til Karl Georg Byrkje.
Norges nye statsminister og den forrige rødgrønnes regjeringens hoffleverandør av tall og analyser. Her sto de, ansikt til ansikt.
«Kulturløftet», hadde han svart.
«Korrekt. De testet trepartisamarbeidet med å lansere felles kulturplattform. Hvorfor kultur? Hvorfor ikke noe viktig, som vei, utdanning eller olje, mon tro?»
«Fallet var kanskje lavere med kultur?»
«Korrekt igjen. Fordi?»
Lærer Erna satte øynene i ham. De gnistret av iver og retorisk vilje, men han syntes han ytterst i høyre iris kunne se et snev av mørke, noen millimeter av Siv Jensen.
«Fordi ingen bryr seg helt?»
«Korrekt. Fordi kultur er en hyggelig hobby. Men vi, vi må snakke om det som en næring, ikke som hygge. Deg har jeg forresten tro på», hadde Erna sagt.
«Ikke for å snakke ned kulturfeltet, men i dag så du hva det er laget av. To store gutter som sippet?»
Latter igjen.

--

Her var stedet. Karl Georg Byrkjes iphone gikk i svart akkurat da han så plakaten «Her åpner Kredoteket i oktober». Oslo opplevde en nybølge av åpninger dette året. Forlagene sto bak, men de hadde drivere fra den kule delen av kulturlivet, for det meste vennene til Martin Revheim, og slike ville helst ikke vedgå seg sine eiere. Yngre gutter og jenter med gi-faen-attityden frontet de små, kule sjappene i mediene. Dette var butikker som kun solgte bra ting, kun det. Dårlige bøker skulle aldri inn døren her, og om det skjedde, skulle den i alle fall ikke ut igjen, annet enn bakveien, rett i nærmeste konteiner. Hah!

Cappelens Forslag hadde åpnet ballet to år før og påfallende mange av de nye i høst het noe med «..otek». Da kunne de kjipe kjedebutikkene bare drukne i sine egne viskelær, duftlys og stabler med Jo Nesbø. Det var slike steder det skjedde. «...otekene» haiket på troverdigheten til biblioteket og sto for den siste rest av respekt for begrepet faghandel. I bokhandlerkjedene var det lite igjen av både troverdighet og faghandel.

Vinduene var dekket av håndverkerpapp, og ut av en glipe i døra strømmet «Sympathy For The Devil». Takk for den, tenkte Byrkje.

Han rakk ikke banke på. Geir og Kristenn sto som to eksotiske frukter i døra. Geir Mork hadde ei hawaiiskjorte som bulet ut på alle de feil stedene og ikke kledde ham. Kristenn, som nok var lettere å kle opp eller ned, gikk i dongeri med fabrikklagede hull over knærne og hvite Converse.

«Se», sa han. «kånnvørsa er signert av Charlie Watts.»
Han dro opp buksa og løftet på beinet som ei bikkje.
«Sant?»
«Traff ham i London etter bokmessen, i en butikk ved siden av Waterstone på Picadilly Circus. Hadde nettopp kjøpt skoene og nevnte en B-side fra 1978, like etter «Some Girls»-albumet. Charlie var vennligheten selv. Han spurte om jeg ikke skulle ha autograf, slik som alle andre som kom bort til ham for å nevne sine rariteter, for å vise at de visste, som han sa. Skriv på skoene, sa jeg.»
Geir knegget.
«Hvite sko som ikke kan vaskes er et dårlig kjøp. Det vet alle sunnmøjingej», sa han.
«Velkommen, kom inn», sa Kristenn. «Some girls», ropte han inn i lokalet.
«Skal være sikkert», sa Geir og kom med to svært lettkledde jenter, av den typen som Karl Georg Byrkje hadde sett på forsidene av gatebilmagasiner på Narvesen.
«Albumet», sa Kristenn, uten å miste det kjekke smilet sitt.
Innleide horer, tenkte, Karl Georg Byrkje. Dette var vel det aller eldste trikset i boka, var det ikke? Narretriksenes svar på pergamentet?
«Send dem hjem», sa Byrkje.
«De jobber i bokbransjen og trenger kunnskap om bokloven», sa Geir.
«Dere sa det skulle være bare oss».
«Hva er det med deg? Liker du ikke damer?»
«Jo, kona mi. Disse kan dere gi fri resten av kvelden.»
Kristenn hvisket noe og dro opp en seddelbok fra innerlomma på Moods of Norway-jakka, lik den som ble brukt i TV-serien Lilyhammer.
Damene forsvant ut i natta, til neste boklovseminar.

--

Rommet var avlangt og delt av en stor, svart gardin fra taket. Lampene hang ned i forskjellige høyder. Ingen var like. Betonggulvet var dekket av tepper og reisingen av reoler hadde begynt langs veggene.

«Kredoteket åpner snart. Vi var heldige og fikk lånt lokalet. Det blir mat, godt å drikke og litt artige folk», lovet Kristenn.
Geir holdt seg i bakgrunnen, den høyre neven var konstant i en av peanøttskålene. Det luktet mat, men Karl Georg så ikke kjøkken noe sted.
«Har dere iphonelader?», spurte Karl Georg.
Som to revolvermenn som plutselig fikk ferten av sheriff, tok begge seg til bukselommene og halte i hver sin hvite ledning og bød den frem.
Geir plugget telefonen hans og la den varsomt på en kommode.
«Slå deg ned kamerat. Chablis?»
En guttunge med en slags bolleklipp kom fra bakrommet med flaske, kjøler og tre glass.
«Dette er Edmund Austigard, sjef i Samlaget. Han må vel omskolere seg til kelner nå som det ikke blir boklov», sa Kristenn Einarsson.
«Nynorsken får det svært vanskelig», understreket Geir og dasket Austigard i ryggen.
«Vanskeleg, ja, frykteleg vanskeleg. Eg har lån på hus og bil og alt — og to ungar å fø. Og eg er frå disktriksnorge, frå Årdal, og der er det ikkje mykje anna arbeid å finna», sa Austigard med tynn stemme.

--

Austigard presenterte flaska for Karl Georg Byrkje. Fra Domaine, tenkte Karl Georg Byrkje.
«Grand cru», sa Einarsson, «det har da vært gode år i bransjen uten boklov. Vi får kose oss i kveld og forberede oss på alt det vanskelige vi har foran oss, kamerat», sa han.
«Boooookhandlejdød», sa Geir med tilgjort skummelstemme.
«Oppsigelser i alle forlag», smilte Kristenn.
«Når folk plutselige blir fratatt jobbene sine, kan vi fort få en ny Tønne-sak», nevnte Geir.
«Forlagsdød», sa Kristenn.
«Nei, uff», svarte Geir.
«For ikke å snakke om at folk, store som små, kan glemme å lese. Vi er allerede langt nede på statistikken i Europa.»
«Lite språkområde, utdøende språk», mumlet Geir.
«Ja, hvor skal den nye Per Pettersson komme fra? Kroatia?» spurte Kristenn.
«For ikke å snakke om den norske E.L. James», sa Geir.
«Hvem er E.L. James?» spurte Karl Georg Byrkje.
«Å, hun skrev noen vidunderlige bøker som har finansiert svært mye smal lyrikk. Men kamerat, nå må vi ikke snakke om alt det leie. Nå skal vi kose oss», sa Kristenn.
For en type, tenkte Byrkje, han spiller jo good cop/bad cop med seg sjøl.
Vinen rant ned. Geir svettet og pakket ut mat fra et varmeskap bak teppet.
«Servitører», knipset Kristenn.

Inn kom en perlerad med hvitskjortede servitører. Alle hadde én rett i hendene, indiske småretter, ris, nan, sushi, alt godt. Karl Georg kjente dem igjen. Anne Holt, Unni Lindell, Tove Nilsen, Helene Uri, Anne Aasheim, Hadia Tajik, Anniken Huitfeldt og bakerst, på skrå av rekken og med tilløp til snubling i teppekanten grunnet svimmelhet, Anne B. Ragde. Alle hadde nedslåtte blikk, som tjenestejenter i en Hamsun-roman.

«TAKK! » ropte Geir, det lød som et rifleskudd. Alle satte ned rettene på bordet foran de tre herrene, neiet, snudde og gikk tilbake i formasjon. De satte seg ved en vegg og stirret tomt i den andre.

Samlaget-sjef Edmund Austigard sto ennå og holdt flasken på strak arm.
«På plass», sa Kristenn.
Austigard gikk mot servitørene.
«Nei, han derre nynorskhelvet´n får itj sett sammen med oss. Bort med dæ, spøkels», sa Anne B. Ragde.
«Der hører du. Hestene bites allerede», sa Geir med munnen full av kylling.
«Hainnn nynorskhelvet´n stirre på mæ», klaget Ragde, men Austigard satt der med stort, uttrykksløst blikk, som en person som nettopp hadde mistet språket sitt, og det var vel det Geir antydet like før, at nynorsken skulle ut.

Patetisk, tenkte Karl Georg, men han elsket chablisen fra Domaine. Kald, krepsete og syrlig, det minnet ham om stranda i Juan-les-Pins hvor han og Annemerete var på si første ferie som par. Herregud, så forelska de hadde vært. De elsket under en sjømatbuffet på stranda like etter at restaurantene stengte for kvelden og begge trodde det var der Helena ble unnfanget. Karl Georg savnet villskapen, lidenskapen og hva vin kunne gjøre for to forelska voksne en varm, fransk kveld, men han hadde fått hørt dyret i sjefen sin tidligere i dag, da han sto på forkontoret og lyttet til møtet. Karl Georg var svært imponert over Marie Bech, enda han ikke kunne se hvor arrogant hun oppførte seg. Hun psyket dem fullstendig ut. Dette ville ikke skjedd en kulturminister fra Venstre, tenkte han. En kulturminister fra Venstre ville søkt etter en plattform å holde dialogen på, en felles, føkkings forståelse av problemet, veie for og mot, prøve å se begge sider, å forstå med hjertet og dra en parallell mellom flyktningbarn som ikke hadde det så godt i Norge og en privilegert bokbransje.

«Sigarene», ropte Kristenn og klasket hendene sammen. Geir spratt opp og kom med en humidor som det sto Harald Grieg på, med sirlig innriss. For første gang den kvelden ble Karl Georg Byrkje imponert. Harald Grieg kjøpte Gyldendal hjem med Knut Hamsuns penger og han hadde vært på fisketur med Hemingway. Geir var ovenpå nå, satte fra seg humidoren og kom dragende med en rifle.

Edmund Austigard fra Samlaget satte en finger mot tinningen og sa at det er de små det går ut over. De små og svake. Alltid. Som med Venstre i dette valget.
«Er du Venstre-mann?» spurte Byrkje. Før han fikk svart, hadde Kristenn Einarsson plassert neven over munnen hans.
«Hmmmmmf», sa Austigard på nynorsk, da han ble ført bort i et hjørne og fortalt hvordan man oppfører seg, hva som står på spill.
«Du sa at det går ut over de små når vi reverserer bokloven. Tenker du på slike som Jon Fosse, for eksempel?» spurte Karl Georg Byrkje, da Austigard fikk luske tilbake.
«Eller slike som Svein Jarvoll hos oss», sa Geir Mork.
«Ja, slike som Fosse. Vi veit ikkje heilt kva vi skal seia til Fosse når vi ikkje lenger kan gje ut bøkene hans. Det blir tungt», peip Samlaget-sjefen, gled ned under bordet og blei, som ei bikkje.

«Så du liker Fosse?» spurte Geir, selv om han helst skulle fortsatt enetalen om Harald Greig, jaktbikkjene sine, riflene og Gyldendals stolte historie og toppet den med en trussel om utflagging, ja utflagging av en samlet bransje. Faen at man skulle komme på det nå, så lenge etter møtet. Han skrev UTFLAGGING inn i håndflaten, som navnet på en kjæreste i femte klasse og tenkte at dette måtte han diskutere med Kristenn Einarsson i enerom. Faen, sa Geir halvhøyt.

«Sett på Neil Young», ropte Kristenn bakover i lokalet.
«Jeg finner bare Angus Young. Det går kanskje for det samme?» svarte Unni Lindell.
«Pell deg unna, dette tar jeg», ropte Anne Holt fortørnet og tok styringen over PC-en.
«Men Fosse?» spurte Geir.
«Jeg elsker ham», sa Karl Georg Byrkje. «Det er Ales. Morgon og kveld. Men nå må jeg pisse», sa Karl Georg.

Kristenn fulgte ham bak det svarte gardinet på en måte som fikk Karl Georg til å lure på om bokmugulen hadde tenkt å bli med inn i båsen og holde den for ham? De snublet opp en liten, mørk trapp. Vinduet var åpent, forbasket godt med luft.

Kristenn kom inn i båsen da Venstre-mannen sto der med kuken i hånda og prøvde presse, men det kjentes ikke det minste merkelig. Han var en fin type, tenkte Karl Georg. Et sosialt dyr, med en energi man bare måtte like. Full av historier.
Klokka var blitt halv ti.

Han tenkte han snart måtte komme seg tilbake til leiligheten. Senga fra Ikea var pakket ut, men han hadde ikke montert beina. Klærne lå i to kofferter. Han var ikke vant med å bo hjemmefra, i alle fall ikke i en slik strøm av drama, realpolitikk, kulturtopper, kjente forfattere og alt for god vin. Han dro luft fra gluggen og gikk ned for å takke for seg.

Nynorskbikkja lå fortsatt ved beina til Geir Mork.
«Er han helt frisk, han der?»
«Nynorsken ligger nede for telling. Bare én her i rommet har mulighet til å gjøre noe med det», sa Geir og fortsatte å pusse løpet på rifla si, i et sakte, uhyggelig tempo.

Rommet var forandret. Nye stearinlys var tente. En liten drinkbar hadde blitt trillet bort til bordet, men det var mer, mye mer. I hjørnet ved døra satt det en mann med grovt skjegg, Han satt i utkanten av lyset, som en innstudert posering, men han satt rett i ryggen, omtrent som han rodde en færing, tenkte Byrkje.

«Hils på Jon Fosse», sa Geir Mork, som om det var hans bestevenn, hans forfatter. Geir fortsatte å gni rifleløpet med klut, uten å ta blikket fra hobbyen sin.

«Fy faen», sa Karl Georg Byrkje før han hektet skotuppen i et av de kirsebærrøde teppene Kristenn trolig hadde lagt ut for akustikken sin del, og Neil Young spilte Living With War mens Byrkje skled bort teppet. Nesen stoppet to centimeter fra et par leirete, upussede armyboots. Inni: Jon Fosses føtter. Karl Georg hadde lyst til å kysse dem, sutte på de skitne støvlene, forføre dem, gjøre noe seksuelt med dem, men husket at han ikke var her som seg selv. Her var han kulturminister Marie Bechs personlige rådgiver med spesielt ansvar for å håndtere partene under avviklingen av bokloven. Kirsten på forkontoret hadde sagt det til ham hver time, så han strammet seg opp.

«Ja-a, Jo-on Fosse, jada, jo», sa legenden i den dype stolen og slang frem en pakke stutte middagspølser til å hilse med. Karl Georg tok hånda.
«Byrkje», sa Karl Georg.
«So du er frå Byrkje, du då?» spurte Fosse.
«Ja, hvordan visste du det?»
«Nehei, eg har da tura rundt her og der. Vore spelemann i unge dagar», lo Fosse nervøst.
«Jeg må på do igjen», sa Karl Georg.

Dette gikk faen ikke an. Om han ba om flybåren hummer fra Canada, en elbil eller Lars Sponheims comeback som Venstre-leder, ville de fikset det også. Han ble kvalm, og begynte å slå nummeret til Annemerete på vei gjennom gardinet. Denne gangen var Geir oppasseren. Geir og jaktrifla. Annemerete svarte. Ekkoet var ikke der. Hun var hjemme, men han var usikker på hva hun regnet som «hjem» for tiden.

«Du har drukket, hører jeg.»
«Ja, jeg sitter her og smådrikker litt med Jon Fosse, Unni Lindell, Åsne Seierstad, Anne B. Ragde og en del andre», sa han så rolig som han kunne.
«Så du har begynt å lyge også? Anne B. Ragde? Sant? Du verden. Jeg leste «En kald dag i helvete» i Budapest. For en bok, for en dame. Kan du ...»
«Du er hjemme?»
«Kan du få autograf, eller en hilsen til meg, tror du? Fint. Ja, jeg er hjemme.»

Karl Georg Byrkje var svært forvirret. Var det Rådyrveien 20 eller New York loft — illusjonen ved siden av forbrenningsanlegget hun regnet som hjem? Hvorfor måtte alt komme på én gang?

Det var mindre enn to uker siden Venstre tapte valget, tapte alt. Og her sto han, han som verken hadde eller søkte oppdrift. Han var lenger hjemmefra enn det som kunne regnes i mil. Og Annemerete gikk sakte fra ham for hvert tellerskritt. Nei, han måtte komme seg til Grenland, men først måtte han spy.

«Her, tørk deg, jeg skal få deg frisk på en-to-tre», sa Geir.
«Med boklov?»
«Nei, med noe som er like moro», sa han og dro frem en liten pose og et kredittkort.
«Hva tror du vi har imprint-forlagene til?»
«Kulturelle alibier», sa Byrkje.
«Jo da, men vi plasserer ungdommene og rabbagastene der. Og de vet hvor David kjøper ølet sitt til enhver tid», sa Geir Mork.

10. kapittel publiseres på Dagbladet.no mandag.

FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug.
FORFATTEREN: Vidar Kvalshaug. Vis mer