Lettlest og lettglemt

Velformulert og musikalsk drivende «bylitteratur».

Når Abrahamsen debuterte med sin fylleroman «Ute», hadde han det litt stusslige forfattermålet at boka var ment å gi noen timers underholdning. Kanskje det også er formålet med «Fri», der helten er trettiårige Jørgen, kulturjournalist i en hovedstadstabloid og kjæreste med smellvakre Live, men de må ha telefonsex, for de rekker ikke annet.

Jørgen er også DJ, så her er det mye musikk, «digre gulrøtter» og coca, bakrus - og jobb. For dette er en roman som tar tabloidene fra innsiden og «avslører» slappe og kyniske journalister.

Som når Jørgen stønner etter et forfatterintervju «nok en fjott som mimrer og føler», skriver ut intervjuer helt på måfå, eller valser rundt på litteraturfestival i Molde uten å orke opplesningene, men med håp om et nachspiel.

Sjangertypisk

Nok en av de utskjelte hovedstadsromanene altså, med tanketomme helter, dop og kynisk kjærlighet, og da i et svært overbevisende trendspråk med musikalitet og driv, kjappe dialoger og nitid beskrivelse av kafeer, barer, band, skjellsord og meningsløst småprat.

Boka er underholdende og sjangertypisk, det er bare så synd han ikke tar litt hardere i når han først plasserer hovedpersonen innenfor den tabloide verden.

For, treffende karakteristikker til tross, det er langt mellom de helt gode poengene, spissformuleringene og «nyjournalistisk» infamitet. Det blir liksom ikke mer enn småprat om Lene Marlin, Jahn Teigen og Ari, klisjeer om navnløse lyrikere og noen utydelige spark til billedkunstnere. Han får og med en tur til Blindleia; smakløse nyrike med ulovlige hytter og korrupte politikere.

Trettende

Fremst av alt er det noe som skurrer med hovedpersonen. Han er litt for «perfekt» i rollen som jyplete journalistspire; alt han gjør er venstrehåndsarbeid, men likevel suverent, som når han får førstesida og bare trekker på skuldrene. Litt trettende blir og de evige telefonene til kjæresten som han sjelden får tid til å se. Abrahamsen er heller ikke snauere enn at han spanderer på oss en happy end, der han og bestekompisen spaserer lykkelig med hver sin kjæreste og et bryllup i vente - uten ironi altså.