Lettskyet pent vær

Spinkelt, men sjarmerende om barndom.

BOK: Det er ei lita jente som fører ordet i Kristian Lian Bergs debutbok med den artige tittelen «Lettskyet pent vær». Hun bor på en ranch (!) sammen med sin mor og far. Faren går med boots og kjører chevyvan, og i hagen utenfor huset smyger det cowboyer (!) omkring som spiser rips og griner på nesa.

Ingen må av den grunn forledes til å tro at vi befinner oss i Det ville vesten. Dette er Norge.

Ideen med å la jentungens drømmeverden være gjennomsyret av hele den velkjente cowboymytologien er god, og den fungerer også godt på tekstens egne premisser. I starten er teksten preget av fred og harmoni, men etter hvert blir den overtrukket av mørkere skyer. En lillebror kommer til verden. Han liker å fotografere og drømmer om Atlantis.

Det er når han blir syk og dør at teksten skifter karakter. Resten av boka handler om den lille jentungens bearbeidelse av sorgen over tapet av lillebroren. Forholdet til moren og faren og til farmoren og farfaren spiller også med. Den siste forlater ektefellen - men vender til slutt tilbake - et oppbrudd som også innskrives i cowboymytologien.

Romanen er gjennomført naivistisk i stil og språk. Følgende passasje er typisk:

«Jeg ser opp på skyene, kjenner at kroppen min ligger godt i det grønne lange gresset. Jeg lager avtrykk med kroppen min. Om det var snø, hadde jeg lagd engler, og jeg ville invitert alle cowboyene på englefest, og de skulle lagd cowboyengler med boots og rifler, og kanskje hadde det blitt noen indianerengler også, for fredens skyld. Når jeg har ligget lenge nok og reiser meg opp, er gresset under meg flatt.»

Koblingen cowboy/engler er fiks, og i det hele tatt er «Lettskyet pent vær», om enn temmelig spinkle greier, så likevel en ganske sjarmerende sak - også når den forteller om triste ting.