Lettvint om uføre

TRYGD: Vi må gjøre arbeidstiltak for personer som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet, til en rettighet.

«UFØREBOMBE»? Debatten bør ikke dreie seg om snyltere eller innstramninger. Vi må ta inn over oss at mange vil jobbe dersom forholdene legges til rette for det, mener kronikkforfatteren. Foto: Thomas Rasmus Skaug
«UFØREBOMBE»? Debatten bør ikke dreie seg om snyltere eller innstramninger. Vi må ta inn over oss at mange vil jobbe dersom forholdene legges til rette for det, mener kronikkforfatteren. Foto: Thomas Rasmus SkaugVis mer

||| JEG SER MED gru fram til en trygdedebatt som følger sporene fra sykefraværsdebatten for et år siden. Det velfødde Norge satte fokus på kortidsfraværet som har vært konstant over år, manglende arbeidsmoral og behovet innstramninger. Behovet for målrettet oppfølging av langtidssykemeldte for å hindre at disse umerkelig glir over i uføretrygd fikk ikke samme fokus selv om LO og NHO fikk gjort noe med dette i de praktiske forhandlingene om avtalen om Inkluderende Arbeidsliv.  

Det blåser nemlig opp til ny debatt om uføretrygden i Norge etter at regjeringspartiet SV nettopp har fremmet forslag om at dagens ordning med uføretrygd ikke må svekkes. Professor Knut Røed fra Frischsenteret tar utgangspunkt i egen forskning når han slår fast at veksten i antall uføre ikke nødvendigvis handler om uoverstigelige helseproblemer. Tvert i mot støtter funn fra undersøkelser opp om antagelsen at det er en stor gjenværende arbeidsevne blant uføre i Norge. Det følger likevel ikke logisk av denne forskningen at vilkårene for å få uføretrygd må strammes inn eller at ytelsene må ned for å presse folk i jobb.

DET ER OG BLIR et adelsmerke ved det norske samfunnet at vi har et sikkerhetsnett og en uføretrygd som det går an å leve av. Samtidig er det et mål å hindre at mange havner på unødvendig uføretrygd eller på andre passive ytelser. Det samsvarer dårlig med den norske modellen å gjøre det ekstra vanskelig økonomisk for personer som på grunn av helseplager ikke kan jobbe. Det skal lønne seg å arbeide, men arbeidslinja handler likevel om å legge forholdene til rette for at flere som kan og vil jobbe får mulighetene til det.

REGJERINGEN FORTJENER ROS for resolutte grep i bekjempelsen av finanskrisen og arbeidsledigheten. Særlig ungdomsledigheten er lavere i Norge enn i sammenliknbare land. Likevel hadde regjeringen i samme åndedrag stått seg på å erkjenne at vi har store utfordringer når over 600 000 personer yrkesaktiv alder lever på ulike passive ytelser. Når den skryter av den høye norske sysselsettingen, kunne den vel også innrømmet at det finnes mye skjult arbeidsledighet i dette høye tallet. Lettvinte løsninger for å få flere i jobb istedenfor å havne på unødvendig uføretrygd, finnes ikke.

Det må være mulig å få politisk kreditt for tiltak hvor man sår i dag, men høster i morgen. Slike tiltak vil neppe høste forsider i tabloidene, men det er like fullt viktig å diskutere dem i offentligheten.

I DAG MÅ MAN VENTE i gjennomsnitt over 900 dager før man får tilbud om arbeidsrettede tiltak. Fra sykemeldingstidspunktet går man altså i årevis i passivitet og uten tilbud om arbeidsrettede tiltak. Det som i følge professor Røed i utgangspunktet ikke var uoverstigelige helseproblemer som for eksempel psykiske lidelser, forverres, setter seg fast og fører til unødvendig uføretrygding. Man uføretrygdes fordi samfunnet ikke stilte opp med arbeidsrettede tiltak i tide. Under enhver omstendighet må personer som starter et attføringsløp få fullføre uten unødvendige brudd med atter nye destruktive ventefaser. Oppfølging av langtidssykemeldte med arbeidsrettede tiltak må derfor bygges opp. I dag bygges slike tiltak derimot ned både for personer med nedsatt arbeidsevne og sykemeldte.

HENSIKTEN med Nav-reformen var å mobilisere flere i ytterkanten av arbeidsmarkedet til arbeid og aktivitet. Å sørge for at personer får ytelsene sine i tide og kontrollere at det riktige antallet tiltaksplasser gjennomføres er viktige oppgaver for Nav. Men dette er likefullt oppgaver som de gamle etatene like gjerne kunne utført. Nav og da i neste omgang attføringsapparatet må første og fremst måles på faglighet og resultat i forhold til det samfunnsoppdraget etaten er satt til. Ytelsesforvaltningen og et høyt tiltaksnivå teller. Avgjørende for å lykkes er likevel at flere med store bistandsbehov og behov for skreddersydde attføringsløp, kommer i jobb. Det er dette den nye Nav-direktøren må stilles til ansvar for, forutsatt at han eller hun får rammevilkår fra regjeringen for å kunne gjøre denne jobben. Forskning viser dessuten at personer som står lengre fra arbeidsmarkedet har størst nytte av arbeidsmarkedstiltak sammenliknet med ordinært arbeidsledige.

BUDSJETTSYSTEMET stenger for arbeidslinja. I dag brukes bare 2 prosent av Hanne Bjurstrøms budsjett på tiltak som kan få flere i jobb. Resten av pengene (307 milliarder kroner) går med til passive ytelser. Mens midlene til arbeidsrettede tiltak som kan få folk i jobb både er underbudsjettert og rammestyrt, er utgiftene til uføretrygd og pensjoner overslagsbevilginger som finansminister Sigbjørn Johnsen bare «må ta».

JEG UTFORDRER det politiske Norge til å ta opp kampen med budsjettbyråkratene i Finansdepartementet. Gjør arbeidsmarkedstiltak for personer som sliter med å få fotfeste i arbeidslivet, til en rettighet. Vedkommende bør få tilbud innen en gitt tidsfrist. Dette vil koste noe mer på kort sikt. For vi snakker om tiltak til flere og til personer som har en lang vei å gå som følge av psykiske lidelser, rusvansker, lese og skrivevansker og lignende. Mange vil lykkes og få jobb etter hvert når alternativet ellers hadde vært uføretrygd. Dette krever at man får med Finansminister Sigbjørn Johnsen på følgende resonnement: Arbeidsrettede tiltak er en investering, men den er langsiktig. Finansminister Johnsen eller senere finansministre vil imidlertid få tifold igjen, men da i senere budsjettår og på andre budsjettposter som for eksempel reduserte helseutgifter og færre på uføretrygd.

HVIS BARE 30 000 flere kommer i jobb, og de beholder jobben i 5 år, vil dette i følge arbeidsdepartementet gi en samfunnsøkonomisk gevinst på 30 milliarder kroner. Jeg anbefaler myndighetene å gå løs på disse utfordringene og ikke henfalle til lettvinte løsninger om innstramninger i uføretrygden.