POLITISK PARYKK: Tekstlig et høydepunkt i god gammel slik-vi-vil-se-dem-stil: Harald Eia og Atle Antonsen leker særinger, mens Bård Tufte Johansen leker seriøs. Foto: Trond Johan Andersen, Publicom.
POLITISK PARYKK: Tekstlig et høydepunkt i god gammel slik-vi-vil-se-dem-stil: Harald Eia og Atle Antonsen leker særinger, mens Bård Tufte Johansen leker seriøs. Foto: Trond Johan Andersen, Publicom.Vis mer

Lettvinte løsninger

Hvor mye arbeid skal man forvente at fire travle karer legger ned i et show som skal gå en kveld og bare en kveld?

SHOW: «Humorgalla» er ikke et enkelt show å anmelde. Her er få fellestrekk. Ingen klare tendenser. Ingen egentlig regi.

Innslagene spriker i tematikk, i stil, i opprinnelsesalder - og, ikke minst, i kvalitet.

Reprise «Humorgalla» bruker de fleste triksene man kan forvente fra hver av de fire komikerne på scenen, og enkelte av dem får vi i reprise også flere ganger underveis i det halvannen times lange showet.

Her er ren slapstick. Her er slapstick med rare parykker.

Her er TV-nostalgiske nikk til gamle sketsjer og figurer. Her er løsbarter, briller og rare parykker.

Her er parodierte dialekter og aksenter (som regel med rare parykker). Her er parodi på pretensiøst band med tåpelige sangtekster (og rare parykker).

Her er også parodier på andre pretensiøse personligheter (også med rare parykker).

Her er parodi på en dårlig forberedt intervjuer (Atle Antonsen, så vidt undertegnede kan huske uten rar parykk) og en sur stjerne (Cleese, svært troverdig som seg selv).

STJERNELAG: Bård Tufte Johansen, John Cleese, Harald Eia og Atle Antonsen. Foto: Trond Johan Andersen, Publicom
STJERNELAG: Bård Tufte Johansen, John Cleese, Harald Eia og Atle Antonsen. Foto: Trond Johan Andersen, Publicom Vis mer

Til gjengjeld er parykkene atter en gang mange i det politiske panelet som er det eneste nummeret der samtlige fire opptrer sammen (tekstlig et høydepunkt av god gammel Antonsen-Tufte-Eia-kaliber).

Velkjent Ler man? Ja, et velvillig innstilt publikum ler. Noen ler mye, noen ler lite.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Undertegnede ler også, flere ganger, la det være sagt, men langt oftere enn jeg skulle ønske er latteren oppgitt: Jeg opplever «Humorgalla» som et show basert på lettvinte løsninger.

Showet er ujevnt, men altfor ofte er det forutsigbart, mye oppleves endog som oppbrukt.

Ti måter å uttale «Mari Boine» i «Kjempesjansen Nord», høres det kjent ut?

Hva med et brått fall ned trapp?

Eller kyssing av publikummer? Homoerotisk fantasi-sang der tvilen sås allerede før sangen er ferdig sunget?

Eller ekteskapsvitser om hvor lenge det er siden man har hatt sex? Smugfilming av publikum, kommentert med skrått blikk?

Spinkelt «100 prosent avkortet» er en forholdsvis lang hjelpeorganisasjonssketsj basert på en og samme vits (og den er her allerede røpet).

Tromsø-OL-sketsjen (som undertegnede ler godt og hjertelig av) har også svært lite kompleks oppbygging, samarbeidsproblemer med powerpoint oppsummerer det meste.

Noen aktualiteter er der i showet. Stedsnavnet Riga nevnes flere ganger.

Men mesteparten oppleves som gammelt, både når det faktisk er det og når det bare er inspirert av allerede gjorte numre.

Cleeses innslag er i stor grad direkte resirkulert fra skilsmisseshowet han allerede har spilt flere ganger i Norge (i 2009 og 2010).

Også i Spektrum får vi presentert regnestykket over ekskonas dagspris og sammenligningen mellom hennes advokat og orkene i «Ringenes Herre».

Det hele blir dessverre nokså tynt.

TROMSØ-OL: Powerpoint-humor med Bård Tufte Johansen. Foto: Trond Johan Andersen, Publicom
TROMSØ-OL: Powerpoint-humor med Bård Tufte Johansen. Foto: Trond Johan Andersen, Publicom Vis mer