Lettvinthetens tyranni

«Det har sneket seg inn en lettvinthet i formidlingen av litteratur, og den er i ferd med å utvikle tyranniske trekk.»

Så jeg det virkelig, eller var det en drøm, et mareritt? På Karl Johan, en bøling forlagsdirektører i fullt firsprang nedover fortauet, viftende med kontraktsformularer og sjekkhefter. De løp etter Christer Falck. De ville ha ham til å skrive en bok. Fortrinnsvis en roman, aller helst en kriminalroman. # Kanskje så jeg det ikke. Ikke desto mindre kunne det ha skjedd. Kanskje har det allerede skjedd. For dette er hvor den norske skjønnlitteraturen befinner seg i øyeblikket, inneklemt mellom etermedienes fjas og de tannløse dusinvarebøkenes lettselgelighet.

Et jærtegn: «Kritikertorget» skal nedlegges, i kjølvannet av en rekke andre av NRKs litteratur- og kulturprogrammer. På TV, for å bruke dette mest gjennomslagskraftige mediet som eksempel, betyr det at litteraturdekningen i sin helhet nå består av «Bokbadet» og Anne Grosvolds peiskoselige Se og Hør-pludder, som har høstet høyst berettiget kritikk den siste tiden. Det betyr også, og kanskje mer alvorlig, at NRK TVs litteraturformidling i øyeblikket er et heleid datterselskap av De norske Bokklubbene / Bokklubben Nye Bøker, som sannelig de siste to- tre årene har gjort lite for å fremme kvalitetslitteratur, og heller i stadig større grad konsentrert seg om den like lette som lettselgelige litteraturen.

Et annet jærtegn: Posten Norge skal etablere egen butikkjede med en rekke produkter. Jeg siterer pressetalskvinne Lise Fredriksen i Dagens Næringsliv, 30.10.00: «Målet vårt er at du skal kunne få den siste boken til Anne Holt, en god cd, noen aksjer og et boliglån i samme handlekurv.» God handel! Dette sier mye om moderne kremmeres holdning til substans, kompetanse og produktkunnskap, spesielt i et system som idag ikke engang leverer sitt kjerneprodukt på skikkelig vis. Verre for dem som ennå er opptatt av litteraturens mangfold, er de signaler som sendes ut gjennom Fredriksens opplisting av Postens vidunderlige nye verden, for i hele reportasjen er det bare ett produkt som skilles ut med merkenavn, og det er merkenavnet Anne Holt i sortimentsgruppe bøker. Her angis hverken musikkartist eller mobiltelefonleverandør eller hvilken aksje Posten skal tilby, når det gjelder disse produktene skal man åpenbart kunne velge. Det er bare når det kommer til bøker at man skal utsettes for det oppleste og vedtatte og velkjente, «the quick fix». Fredriksens smakløse og respektløse holdning gir et skremmende signal om hvilken lav status litteraturen har i offentlighetens bevissthet.

Og enda et jærtegn: Det handler ikke lenger om hva man sier, men hvor og hvordan man sier det. Da tidsskriftet Vagant i fjor høst inviterte til en enquete om strid som litterært tema oppdaget man, som det sto i svarbrevet jeg fikk fra redaksjonen, «at norske kritikere og forfattere ikke var villige til å tone flagg, ihvertfall ikke hos oss og på vår oppfordring». Dette er helt i tråd med hva essayisten Torunn Borge sa til Dagbladet 20.11.: «Av og til er det vanskelig å se hva som kom først. Erlend Loe eller Akersgata. Det er trist at det bare er den type forfattere som vanker i media. Det ser ut som media bare vil ha en viss type ytringer.» Og videre: «Problemet er enkelte forfatteres begeistring over muligheten til å være {lsquo}popstjerne', uten en kritisk samtale rundt dét som fenomen.»

Det har sneket seg inn en lettvinthet i formidlingen av litteratur, og den er i ferd med å utvikle tyranniske trekk. «Popstjernesyndrom» eller kjendiseri er hva det handler om idag. Det er påfallende at de tre «debutantene» Bokklubben Nye Bøker har presentert de siste ti årene alle hadde mer eller mindre etablerte navn i offentligheten fra før av, uansett hva man nå ellers kan og vil mene om deres litterære bidrag. Det er påfallende at flere og flere forfattere som ikke på noen måte kan sies å bidra med noe nytt, litterært sett, har kjente navn før de kommer med bøker, og at mange av dem kommer med forterskede kriminalromaner; en like lettskrevet som lettsolgt sjanger.

Alt tyder på at en «ferdigpakket målgruppe» har blitt viktigere de siste årene. En person med et etablert publikum vil ha så mye lettere for å ta med seg dette og gjennom medias velvillighet overfor det allerede kjente etablere seg i «ny virksomhet», så å si - følgelig jaktes det med lys og lykte på A-, B- og C-kjendiser som er i stand til å krafse noen ord ned på papiret.

Jan Kjærstad refset i august i år litteraturkritikerne for å ha forbigått Lars Amund Vaages bok «Den framande byen», og skrev: «Hvordan kan en slik bok {lsquo}forsvinne'? Kan det skyldes en stadig tydeligere tendens - en aviskritikk som er på vei inn i underholdningsbransjen? ... Kritikeren er en journalist som leverer sin tekst til forlystelsesspaltene.» Selve litteraturkritikken er ikke tema her. Men det er ikke bare den kritiske offentligheten (les: litteraturkritikerne og litteraturanmelderne) som skal pålegges skyld for utviklingen. I langt større grad er det de mindre kritiske formidlerne : media (les: desken og - kanskje - journalistene), bokklubber, forlag, og bokkremmere i alle fasonger. Det er disse som jakter tydeligst på det som er lettselgelig, det som kommer med ferdigpakkede målgrupper og innebygde overskrifter. Kampen for at god litteratur skal kunne betraktes som godt stoff i seg selv, virker tapt i offentligheten og oppgitt av forlag og bokhandlere. Nå er det «godt stoff» som er det «interessante»: Forfatteren har blitt viktigere enn verket.

Men i dette bildet finnes enda et jærtegn, som - hvis man fortolker det riktig - kan vendes til noe positivt: Norsk kulturråds innkjøpsordning er igjen under debatt. På ny ser det ut til at man må gå til nedskjæringer i støtten. Så langt har disse avkortningene vært underlagt et ostehøvelprinsipp, slik at man i praksis har fått oppgjør for eksempelvis 850 av innkjøpsordningens opprinnelige intensjon på 1000 eksemplarer. Dette ostehøvelprinsippet er ikke godt; i lengden truer det først og fremst de «vanskelige» bøkene: lyrikken og de fleste prosautgivelser som ikke går i bokklubb eller blir høyt prioritert av en eller annen salgskanal. Norsk kulturråd har da også satt i gang en ny evaluering av innkjøpsordningen ved tidligere forlagssjef Halfdan W. Freihow, og bedt om å få forslag til endringer.

Og endringer i innkjøpsordningen er helt nødvendige nå, for å opprettholde det grunnleggende i innkjøpsordningens opprinnelige målsetning: Å bevare kvalitetslitteraturen. Midlene må i mye sterkere grad styres mot den virkelige kvalitetslitteraturen, de titlene som fortjener å bli omfattet av et generelt kulturvern. Økningen i mer eller mindre spekulativt motiverte utgivelser må ikke lenger omfattes av støtteordninger. Dermed holder det ikke lenger med ostehøvelendringer, eller med justeringer av vurderingskomitéenes mandat slik at antallet «nullinger» øker. Det må skarpere lut til, men også klarere retningslinjer overfor forlagene. Og to- tre endringer peker seg ut som både gjennomførbare i praksis og ønskelige ut fra dagens situasjon:

For det første bør man fjerne kriminallitteraturen fra innkjøpsordningen. Inntil 1976 var den ikke omfattet, annet enn ved særskilt søknad, og ble bare innkjøpt hvis den fremviste litterær kvalitet. Det var en utmerket ordning som man idag med fordel kan vende tilbake til. For det andre bør man underkaste hovedbøker på bokklubber særskilt vurdering. Disse bøkene selger godt nok, både for forfatterne å leve av, og for forlagene å tjene på, og deres litterære kvalitet blir mer og mer diskutabel. Og for det tredje bør man ihvertfall være villige til å diskutere om også debututgivelser skal vurderes særskilt. Rekruttering er idag ikke et problem i bokbransjen, tvert om kan det diskuteres om ikke overetablering er et legitimt begrep å bruke.

Kanskje vil man ved hjelp av disse håndgrepene demme opp for noen av de styggeste tendensene til vulgarisering av samtidslitteraturen. Kanskje vil man på denne måten få forlagene til å tenke seg om en gang eller to før de tilbyr bokkontrakter til samtlige deltakere i «Baren» og tidligere værdamer fra TV2.