«Lev dansk - dø ung»

Danskene er bekymret. Deres liv er blitt kortere, og kanskje verre enn man hadde ventet seg.

I 1970 kunne en nyfødt dansk gutt og jente forvente seg en livslengde på henholdsvis 70,8 og 75,9 år. Da var Danmark blant de åtte beste landene innen OECD når det gjaldt livslengde. 20 år senere hadde man falt ned til 18. plass for menn og 21. plass for kvinner. Danskenes livslengde økte jevnt i første halvdel av dette århundret, men utviklingen stagnerte fra begynnelsen av 1970-tallet. Land som Spania, Hellas og England har gått forbi Danmark. Når det gjelder kvinnenes utvikling, er det bare Tyrkia og Irland som har gjort det dårligere enn Danmark i denne 20-årsperioden.

For aldersgruppene 35 til 64 år er dødeligheten blant danske kvinner klart over det man ser i resten av Norden, og EU. Både i sydlige og nordlige deler av EU lever kvinnene lenger enn i Danmark. For mennene ser det noe lysere ut, i hvert fall sammenliknet med EU, men i forhold til svenske og norske menn er dødeligheten høyere fra barnsben og helt opp til 85-årsalderen. Avviket er så stort at man regner med 5000 for mange dødsfall per år sett i forhold til Norge og Sverige. De overskytene dødsfallene skyldes kreftsykdommer, kroniske lungesykdommer, ulykker, selvmord og skrumplever. Årsakene til slike dødsfall henger sammen med alkoholbruk, røykevaner, fysisk aktivitet og kosthold. På den annen side har Norge og Sverige samlet 10000 for mange dødsfall sammenlignet med franskmennenes dødelighet. Disse tallene og vurderingene kom fram etter at det regjeringsoppnevnte Middellevetidsudvalget har levert sine rapporter. Utvalget var nedsatt nettopp fordi man ante at utviklingen var langt mindre gunstig enn det man hadde trodd tidligere. I en nylig avholdt konsensuskonferanse som het «Lev dansk, dø ung», stilte derfor danskene spørsmålet om deres livsstil avviker så meget fra de andre landene at man kan snakke om en spesiell dansk livsstil, eller om de kanskje leder an en utvikling som vi andre kommer til å oppleve om noen år. Med livsstil mener man et sett med gjentatte levevaner som enkeltindividene er preget av. Individene velger disse vanene, bevisst eller ubevisst, og årsakene til valgene ligger innbakt blant annet i kultur, oppdragelse, økonomi, politikk, verdinormer og livssyn. Og spørsmålet blir derfor om disse forholdene avviker så meget fra resten av Norden at det influerer på dødeligheten.

Danmark er nordmennenes nærmeste ferieland, sier det danske turistbyrået. Og nordmennene kommer i flokker. For Danmark gir inntrykk av et godt liv, mer liberalt, færre åpenbare forbud enn både Norge og Sverige. Bildet av Danmark som overflødighetslandet finner vi igjen i danske lovtekster fra slutten av syttenhundretallet. I «Forordning imod ødselhed, 20. januar 1783» er det for eksempel fastsatt grenser for enhver form for unødig luksus. Det var forbud mot å servere mer enn 8 retter mat til gjestebud. Man fikk lov til å servere høyst to desserter, og kun fransk rød og hvitvin, samt madeira og malaga. Og man kunne ikke invitere mer enn 32 til et bondebryllup. Dertil ble almuen forbudt å drikke kaffe. («Norge i dansketiden», Sverre Bagge og Knut Mykland, Politikens forlag, København 1987.) Loven, som var en direkte konsekvens av den tids voldsomme innførsel av luksusvarer, gikk i glemmeboken, men den lærer oss at «forbudslinjen» som danskene tillegger både svensker og nordmenn, også har vært kjent i Danmark. Selv om kanskje virkningene ikke er så overveldende.

Statistikken befester synet på dansker som storbrukere av alkohol. Forbruket steg relativt dramatisk fra tiden like etter at man gikk inn i EF, og seinere har det lagt seg på nesten 12 liter ren alkohol per år per innbygger, omtrent det dobbelte av de offisielle tallene fra Sverige og Norge. For øvrig er gjennomsnittsforbruket i Danmark omtrent på samme nivå som i Oslo i dag. Offisielle tall representerer naturligvis ikke det sanne forbruket. I tallene kommer det ikke fram hvor meget som brennes hjemme, hvor meget som smugles eller tas inn tollfritt. Men bruker vi dødeligheten av skrumplever som en indikator på alkoholbruken, ser vi at Norge, Sverige og Finland ligger klart lavere enn Danmark, mens franskmennene såvidt ligger over. På tross av EM i fotball og en endeløs flokk syklister, har danskene ikke oppnådd den samme mytiske status som fysisk aktive og sporty som nordmenn og finner, men de beveger seg faktisk like mye som naboene i nord. Ifølge Dansk institutt for klinisk epidemiologi karakteriserer 16% av befolkningen seg som stillesittende. I Norge er tallene mellom 18 og 26%! Og blant norske 40-åringer driver 31% hard eller middels hard fysisk trening regelmessig. Kvinnene ligger på 18%. I Danmark er tallene henholdsvis 31% og 17%. Det som tydeligst skiller danskene fra oss andre i Norden, er kvinnenes høye alkoholforbruk, noe som også gjenspeiles i skrumpleverdødeligheten. Men er dette dansk livsstil, eller bare uttrykk for urbane levevaner, og noe som vi også må vente oss på vår side av Skagerrak?

Dansk kosthold har fortsatt et høyere fettinnhold enn det som i dag serveres i Finland, Sverige og Norge, men mellom 50 og 60% av danskene mener at de tar hensyn til sin egen helse når de velger sine matvarer.

Bildet av den eldre damen i svart kjole røykende på en cerutt eller liten sigar, er for mange av oss typisk dansk. Hvorfor så mange kvinner røyker vites ikke, men danskene har godt følge av nordmennene når det gjelder tobakkbruk. At vel 40% av mennene og 37% av kvinnene fortsatt røyker, må bare sees som et bevis på at det tobakkskadeforebyggende arbeidet har vært mindre vellykket enn tobakkfabrikantenes promosjon av sine produkter. For en nordmann er det vanskelig å si annet enn at her er vi i samme båt, men svensker og finner har åpenbart klart det bedre enn oss.

Et av de viktigste skillene mellom Danmark og resten av Norden er den lange perioden med høy permanent arbeidsløshet i Danmark. Det er i de utstøtte gruppene man ser høyest dødelighet, og jo større denne gruppen er som andel av hele befolkningen, jo større innflytelse får dette for dødelighetstallene. Danske forskere advarer nå oss andre mot en tilsvarende utvikling, og viser til at mønsteret i Danmark med stor alkoholtilgjengelighet, et liberalt forhold til røyking og utstøting av større grupper er en kombinasjon som påvirker senere sykelighet og dødelighet. I den siste rapporten «Sundhed og sygelighed i Danmark 1994 og udviklingen siden 1987» peker man spesielt på den økende polarisering mellom yrkesaktive og ikke-yrkesaktive, mens forskjellene i sykelighet mellom ulike grupper arbeidstakere er mindre enn tidligere.

Danske myndigheter har tatt dødelighetsutviklingen meget alvorlig, og nedsatte i 1992 et Middellevetidsudvalg der man systematisk tok for seg ulike sider ved danskenes helsetilstand. Resultatet er at man nå legger langt større vekt på forebyggende tiltak enn tidligere, med regelmessige rapporteringer om endringer i befolkningens helsetilstand, og et sterkere engasjement fra sentrale myndigheter.

Danskene har tatt sin ugunstige statistikk meget alvorlig, og forsøker nå å løfte forebyggende helsearbeid opp til samme faglige nivå som den kurative delen av helsetjenesten. Middellevetidsudvalget så som nevnt samlet på alle de forhold som truet utviklingen av helsetilstanden i landet. Et tilsvarende organ har vi ikke hatt i Norge. I kjølvannet av Middellevetidsudvalgets arbeid har danskene bevilget seg 25 millioner ekstra til forskning innen forebyggende helsearbeid, og dessuten stilt i utsikt ca. 20 millioner årlig i tre- fire år fremover. I Norge er midlene som settes av til den type arbeid minimale i forhold til satsningene i våre naboland. Både i Sverige og spesielt Finland tas folkehelsearbeidet meget alvorlig, noe som også reflekteres i den meget gunstige utvikling man har sett når det gjelder finnenes helsetilstand. I Norge har vi behov for et samlende koordinerende organ med forskningskompetanse som vurderer alle de store helseproblemene under ett. På bakgrunn av dette kunne man, uten å representere særinteresser, prioritere bruken av forskningsmidlene til forebyggende helsearbeid. Men det forutsetter at man har noe å bruke. Og det krever en langt rausere og «dansk» holdning til problemene enn det som fremkommer i dagens forskningsbevilgninger.