ALLMENN: Karl Ove Knausgård liv blir, i møte med leserne, allmenngyldig og gjenkjennbart, skriver forfatteren. Foto:Jacques Hvistendahl
ALLMENN: Karl Ove Knausgård liv blir, i møte med leserne, allmenngyldig og gjenkjennbart, skriver forfatteren. Foto:Jacques HvistendahlVis mer

Leve kjønnsorganet!

Mannelivet og mannelitteratur leses vesentlig, generelt og allment, mens kvinnelivet og kvinnelitteraturen er privat og uten relevans for resten av samfunnet.

Debattinnlegg

Jeg er kvinne. Jeg er forfatter. Og jeg har nettopp hentet det første eksemplaret av min nye roman. Jeg sluttet å telle dager er historien om Berly Marie Olsdatter som dør av lepra på St. Jørgens hospital i Bergen i 1912, samme år som den berømte legen og mektige forskeren Gerhard Armauer Hansen også dør. Gjennom sitt bekjentskap med Kari Spidsøen blir hun uforvarende del i det ettertiden skal definere som starten på diskursen om pasientrettigheter.

Kari Spidsøen fikk historisk betydning, men blir aldri trukket frem som viktig. Tvert imot er hun nesten helt glemt. Til nå.

Etter mange år med hardt arbeid og uendelige mengder research, er jeg selvsagt spent på mottakelsen.

Har jeg gjort faktiske feil?

Er det svakheter i mine analyser av det historiske materialet?

Fungerer det litterært?

Klarer jeg å yte disse kvinnene rettferdighet, gi dem verdighet og respekt, nesten 150 år etter de sto opp mot krenkelsene?

Forlaget vil presentere boka som en dameroman. Jeg protesterer, oppgitt, men ikke overrasket. Salgsavdelingen består av flinke og dedikerte kremmere som har en vare de vil selge, og forfattere de vil skal lykkes i en bokhøst med store kanoner. De henvender seg til bokhandlere og følger formler de vet virker, og de vet at kvinner kjøper og leser flest bøker.

Med dette som bakteppe ser jeg et oppslag i Dagsavisen. Historien om pasientene på St. Jørgens hospital er lagt i en stabel sammen med andre romaner, og presentert av journalisten (Stava Sandve) som damelitteratur.

Å raske sammen et knippe bøker ut fra katalogtekstene er i beste fall naivt. Forlagene bærer selvsagt sin del av ansvaret for begrepet og kategorien, men hvor ble det av den kritiske journalistikken? For hva legger hun i begrepet «dameroman»? Er det litteratur skrevet om og for damer? Eller det mer ulne og utskjelte begrepet dameroman, underholdningsroman, feelgoodroman (som Stava Sandve faktisk bruker i ingressen) der underteksten er dårlig litterær kvalitet? Hvordan kan hun i så fall vite det uten å ha lest dem?

Jeg innrømmer at jeg ble litt forbauset over å se at det var skrevet av en kvinne. Det sier kanskje litt om hvor vanlig det er å redusere litteratur skrevet av kvinner, så normalt at det går under radaren for selv unge, velutdannede, kvinnelige kulturjournalister.

Menn, kulturjournalister og de som skriver tekstene i forlagskatalogene, ville aldri funnet på å benytte det sterkt ekskluderende kjønnsprefikset mann foran det menn skaper eller gjør. Den mannlige forfatteren eksisterer ikke. Bare forfatteren. Når Roy Jacobsen eller Jon Michelet skriver historiske romaner, skriver de vesentlig litteratur. Gjør kvinner det samme, skriver vi damelitteratur. Knausgård og Espedals liv blir, i møte med leserne, allmenngyldig og gjenkjennbart.

Mannelivet og mannelitteratur er altså vesentlig, generelt og allment, mens kvinnelivet og kvinnelitteraturen er privat og uten relevans for resten av samfunnet.

Konsekvensen er at oppmerksomheten fjernes fra det jeg har skapt, til hvilket kjønn jeg har. Kari Spidsøen vant kampen mot den mektige, legen. Nesten 150 år seinere taper hun igjen verdighet i møte med bokbransje og kulturjournalister. Alt mens andre journalister forsvarer at tenåringsjenters pupper diskuteres i NRK med stor iver av voksne menn med «glimt i øyet» og definisjonsmakt.

Alt henger sammen med alt.

Det er bare kvinner som henger sammen med halvparten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook