Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Leve nysgjerrigheten!

I kronikken søndag 14. mars skriver psykolog Knut Erik Aagaard om et Norge som «skammer seg over sin egen kultur og sluker rått alt som kommer fra (...) Amerika». Et Norge som ifølge forfatteren har behov for «å beskytte grunnleggende verdier».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Men Aagaards kjærlighet til det stereotypt norske gjør blind. Bak slik romantisk nostalgi glimrer nysgjerrigheten med sitt fravær. For i sine dømmende ordelag er Aagaard mer overfladisk enn selv de grunneste amerikanske såpeseriene, med sine tårevåte tilbakeblikk karikerer han sitt Norge som nærmere et antikvariat enn en nasjonalstat, og i presentasjonen av sitt perspektiv er han nærsynt nok til å tro det er det eneste gyldige.

Innholdet i pronomenet «vi» kan ikke lenger tas for gitt, Norge er ikke lenger et homogent samfunn. Grupperinger dannes idag på grunnlag av hvordan man tolker verden, ikke innenfor hvilke geografiske rammer man kom til den. At det skulle eksistere et obligatorisk samhold mellom folk med samme pass er passé, den samme deilige heterogeniteten gjenspeiles rundt hele planeten. Sammensetting og innhold i smeltediglene er aldri lik, åpenhet fører til kreative kombinasjoner med utgangspunkt i historie og tradisjoner, lynne og klima. Globalisering smitter ikke en ellers ubesudlet norsk kultur, den beriker.

Videre antyder Aagaard at dagens ungdom ikke vet hvor India ligger. Det Aagaard burde vite, er at protagonisten bak norske døtres første, søte kyss bak gymsalen i dag like gjerne er av indisk herkomst. De vet hvor landet ligger. Ifølge psykologen er dagens unge «rapende og fingervisende». Hva er i så fall mest avskyelig? En pubertal opprører som viser fingeren, utøver kirurgisk presisjon i forhold til en voksen akademiker som setter så grovt nedsettende generaliseringer om andre menneskers verdivalg som det Aagaard presterer, på trykk. Utdanningsnivået blant unge idag er høyere enn noensinne. Å klage på at skikk og bruk ikke står på den allerede omfattende pensumlisten blir å skjære ungdommen over én kam, lettvint og opportunt. Konfrontert med den typen fordommer fremstår et rap faktisk som en uhyre relevant og treffende ytring.

Om psykologen hadde bevart en smule nysgjerrighet vil han lært mye om dagens samfunn, og seg selv. Skraper vi under overflaten på for eksempel den hip-hop-kulturen Aagaard selv trekker frem, og deretter trekker gjennom sitt egenproduserte mudder, finner vi mye interessant. Hip-hop kan spores direkte tilbake til midten av syttitallet, mens trommene har røtter i menneskehetens afrikanske opprinnelse. Ordenes rytme, rim og tematikk danser i kompliserte mønstre, som en verbal tolkning av Charlie Parkers bebop. Fortellinger, selvbekreftende skryt, nyheter, referanser og underliggende beskjeder serveres synkopert og garnert med sosial kritikk. Som Chuck D (prominent rapper) sier: «Hip-hop er den svarte amerikaners CNN.» Tagging kan ses på som merkevarebygging utført av ubemidlede, ikke ulikt TV-kanalenes kontinuerlige terping på egen logo. «Jeg synes, altså er jeg.» Byveggene blir den eneste mediakanalen taggerne har tilgang til, og de utnytter den virtuost. Det offisielle Norge reagerer med å bli et av få land med mer fokus på freding av betong enn truede dyrearter. Aagaard etterlyser «en nasjonal strategi for å beskytte grunnleggende norske verdier mot flommen av kommersiell støy». Men hvem avgjør hva som er støy? Hip-hop bruker støy, og hopper intellektuell bukk over problemstillingen. Med fordommer og forargelse overfor en kultur, trass i sin egen totale mangel på innsikt i den, prøver ikke Knut Erik Aagaard å forstå, han prøver å ramme.

Toleranse overfor andre kulturer, meninger og ideer er bra, men ikke nok. Toleransen er altfor ofte defensiv og usikker. Nysgjerrighet er nødvendig. Nysgjerrighet driver deg ned i dybden, forbi forenklingene som undervurderer tema og publikum. Moderne mennesker, og skribenter spesielt, har en forpliktelse til å hige etter mer innsikt, helst førstehånds, om kulturer og verdisett, især de som frastøter, før man dømmer . Har man avslørt forenklingene bare én gang, er det lettere å innse at også andre tema, og andre kulturer, er mer komplekse enn den medierepresentasjonen de avspises med. Den som nøyer seg med filtrert deltakelse, og filtrert innlevelse, går glipp av den barnlige gleden ved å oppdage. På samme måte oppstår kreativitet i møtet mellom barnet og den voksne i oss. Man kan trimme sin kreative muskel og lære om resten av verden så lenge man lever, bare nysgjerrigheten slippes fram.

Alle kulturer er i konstant utvikling, nye omgangsformer oppstår, og normer forandres. Inntrykk internaliseres, rådende tanker og ideer blir personliggjort. Større økonomiske forskjeller pløyer marken for eksempelvis hip-hop-kulturen også i Norge. Problemet oppstår når denne utviklingen ikke går i et like overkommelig tempo for alle. Tidspress hemmer nysgjerrigheten, og tankemåter låses av rutiner og erfaring. Noen reagerer ved å klamre seg til det kjente. At forandringsangst og fremmedfiendtlige holdninger ofte ulmer hos ressurssvake er forståelig: det er vanskelig å rekke noen en hjelpende hånd når du selv ikke har hodet over vannet. Men også anerkjente akademikere kan altså synes å ville fryse verden på et tidspunkt de selv spilte en rolle.

Med Isak Sellanrå som forbilde, slik Aagaard later til å ønske, stopper Norge. Selv negative tilbakemeldinger sitter langt inne, den mutte nordmann evner i alle fall ikke å gi ros. I en tid da det å overføre selvtillit, positivitet, optimisme og åpenhet fra far til sønn er viktigere enn noensinne, er paternale reaksjoner fremdeles mangelvare. Det lærer neste generasjon, og legger lokk på, frem til de bobler over og forskanser seg. Den tradisjonelle norske mannsrollen takler ikke kulturell utvikling - det synes i bygdene, der gutta er taperne. At barn vokser opp og lærer flere språk er en selvfølge, men at de også burde smake på - og gjerne delta i - flere kulturer, er ikke like akseptert. I enhver livsstil, enhver levende kultur, ethvert foretatt valg, finnes det en kime som noen har funnet verdifull. Om ikke alt er umiddelbart tilgjengelig for utenforstående, er det fordi det fremdeles er noen ting i livet som skal elskes, ikke forstås.

Med hårreisende forenklinger av tilværelsen er Aagaard i seng med sin egen Hollywood-fiende. Hans vurdering av en kulturs kvalitet som høyere enn en annens, vitner om utilstrekkelig lys og dårlig utlufting. Amerikansk kultur er viril, ikke viral. Skal «vi nordmenn» kunne si at de som velger amcar fremfor pilking, velger falskhet fremfor sannhet? Store ord som «sannhet» oppnår sjelden annet enn å sende enkelte mennesketyper opp i fistel. Det er Aagaard som er skyldig i selv-apoteose, for livet består av mer enn det som rommes i ett enkelt livssyn eller sett med tradisjoner.

Hvor vil nostalgikerne tilbake til? De nøkterne okkupasjonsårene? Eller er en annen spesifikk periode å foretrekke? 1870- 1890? Skal vi tilbake til Tidemann og Gude, eller er Munch overkommelig utfordrende? Hans Jæger og Kristianiabohemen var sin tids hip-hop-ere, Ibsen og Bjørnson hadde stygge kontinentale vaner, best å la dem ligge. Det må ikke glemmes at underholdning for folket i disse idylliske kulturepoker besto av dansende dverger, misdannede sjonglører og skjeggete damer. Aagaard skriver i sin kronikk: «enhver bruk av ord er vel et gode i vår analoge billedtid, som alle tror er digital», et enkelt søk på Internett (leve nysgjerrigheten), ga tekst signert Aagaard, men ironisk nok ingen bilder. Blant dokumentene funklet forrige innlegg fra samme hånd i Dagbladet 3. juni 1997, som selve Betlehemstjernen. Der tar Aagaard opp likestillingens pris og hevder at «for det kvinnene vant, har barna og dermed samfunnet tapt underveis og kanskje for godt». Nådde kanskje norsk kultur sitt klimaks i perioden 1952- 1963? Da mor var hjemme og skjemte bort far mens ungjentene postet trusene sine til en syngende lastebilsjåfør fra Memphis?

Om så norsk kultur fra et gitt tidspunkt skulle fryses og opphøyes til den sanne vei, hvordan skulle vi komme oss tilbake dit? Aagaard foreslår å reetablere NRK som folkeopplyser. Som om Marilyn kunne bli Norma Jean Baker igjen over natten. Å avgiftsbegrave parabol og kabel, slik Aagaard også antyder, lyder forlokkende; velstående beholder tilgang til hva de måtte ønske, mens almuen holdes innenfor de kulturelle rammene som formynderiet til enhver tid finner kondisjonerende. Forslagene er like frydefullt futile som det å aksjonere for gjenåpning av Fornebu.

Det er kort vei fra negativ vurdering av det nye og dets budbringere, til fremtidsskepsis, pessimisme og i sin ytterste konsekvens: fremmedfrykt. Nei, lev med livet som om det er en venn. Tapt nysgjerrighet kan krympe selv det mest akademiske sinn, de forhatte amerikanerne har et treffende navn på Aagaards profesjon: he's a shrink.