Leve pappfiguren!

Kanskje er det på tide med en viss selvransakelse hos kritikerstanden, skriver Jørgen Brekke.

DET PÅGÅR en dragkamp mellom kritikere og forfattere denne høsten. Vi har sett det flere ganger i debattinnlegg i Dagbladet og andre steder. Det har blitt legitimt at forfattere tar til motmæle mot kritikere, enten på egen hånd eller ved stedfortreder.

Debatten har satt søkelyset på en gammel, eller skal vi si eldgammel, konflikt mellom de som skaper og de som dømmer litteraturen. Konflikten er på et eller annet nivå uunngåelig i ethvert litterært miljø med frie og uavhengige forfattere og like frie og uavhengige lesere. Den skapende forfatteren, som i stor grad bygger sitt virke på fornyelse, vil alltid føle et visst ubehag i møtet med den mer konservative profesjonelle leseren, som bygger mye av sitt virke på tidligere lesererfaringer og faglig tradisjon.

Tendensen i høstens varierende debattinnlegg har vært at det, hos forfatterne, har sneket seg inn en mistanke om at kritikernes litterære dommer i stor grad er bygget på litterære fordommer, og at disse fordommene legger begrensninger for en større forståelse av de litterære verkene. Et av de siste eksemplene på dette er forfatteren Ove Røsbaks oppgjør med slakten av romanen Mannen som gikk på jorden , av Ketil Bjørnstad, Torstein Bieler og Lage Fosheim (Dagbladet 30.10). Røsbak viser blant annet til en påfallende språklig likhet i aviskritikkene, og at bestemte formuleringer går igjen fra den ene kritikken til den andre. Noe som ikke tyder på særlig oppfinnsomhet, og det kan være et eksempel på at kritikerne har kjørt seg fast i sitt eget apparat av fraser.

FRA LESERENS SIDE kan det være fristende å avskrive forfatterne som hårsåre og for opptatt av samtidens dom. Men jeg tror likevel at intensiteten i debattinnleggene viser at forfatternes anliggende går ut over dette. Kanskje er det på tide med en viss selvransakelse hos kritikerstanden. Hvis det er riktig at litteraturkritikken har grodd seg fast i en stivnet kompetanse som gir seg utslag i fordommer og frasemakeri, er dette et problem som bør tas på alvor.

Ofte kan det være forfriskende å snu gamle fraser på hodet og se hva som faller ut av dem. Her skal jeg kun ta en nærmere titt på en av de frasene som gjentok seg selv i de nevnte kritikkene, nemlig begrepet «pappfigurer» brukt om de litterære karakterene. Dette er et begrep som ikke bare brukes i anmeldelsene av den nevnte romanen. Det brukes hyppig i omtale av bøker, og det peker alltid mot noe negativt. Det slår meg at begrepet pappfigur har blitt noe av en litteraturvitenskapelig klisjé. Jeg vil derfor ta til orde for et positivt syn på den litterære pappfiguren.

Pappfiguren står først og fremst i motsetning til den realistiske romanhelten, som folder seg utover papiret i all sin levende og troverdige menneskelighet. Sammenlignet med denne helten er pappfiguren tom, følelsesløs og kjedelig. Og at troverdige karakterer med levende og ekte følelser og reaksjonsmønstre er et kvalitetstegn ved realistiske romaner, er sikkert. Men dette behøver ikke å være et påskudd til å redusere pappfigurens rolle i litteraturen.

DET ER NETTOPP i kraft av sin tomhet pappfiguren er interessant. Som et tomt skall kan han nemlig fylles med hva man vil, og han står utenfor kravene til troverdighet og realisme. Pappfiguren blir ofte en bærer av ideer, teorier og abstrakte tankekonstruksjoner. Derfor treffer vi så ofte på ham i satiren, i den fabulerende litteraturen og i eventyrene. Den mest kjente norske pappfiguren er kanskje Askeladden.

I den europeiske litteraturhistorien går han langt tilbake. Vi treffer på ham i eposet, i ridderromanen og i den allegoriske romanen. En av pappfigurenes viktigste tumleplasser har kanskje vært den menippeiske satiren, en satireform med røtter til romertiden, som ble dyrket av Rabelais i «Pantagruel» og Swift i «Gullivers reiser». I moderne tid treffer vi pappfiguren ofte i science fiction, i fantasy og i satiriske romaner av alle slag.

Men det er ikke mulig å begrense pappfiguren til et verktøy som benyttes i enkelte litterære former, eller som en begrensning for fremstilling av menneskelighet i full utfoldelse. Pappfiguren har spilt viktige biroller hos store menneskeskildrere som Shakespeare, Tolstoj og Dickens. Og en forfatter som Astrid Lindgren bruker den flittig i sine fantastiske fabler, som i «Brødrene Løvehjerte», hvor egentlig bare Kavring er en fullt utviklet litterær karakter.

MEN ALLER mest interessant er pappfiguren når han får spille hovedrollen, og i de verk hvor han føres frem mot grensen til sin egen menneskelighet. Nettopp i overgangen mellom pappfigur og menneske er det pappfiguren har mest å lære oss om oss selv. I den dystopiske litteraturen, som i romanen «Brave New World», møter vi pappfiguren Bernard Marx i et samfunn av pappfigurer, idet han begynner å stille spørsmål ved sin egen eksistens. Og i hans selvrefleksjon ser vi kimen til menneskelighet i sin enkleste form. Vi ser pappfiguren som utgangspunktet for den levende karakteren. På en helt annen måte ser vi det samme ved den realistiske romanens begynnelse, når pappridderen blir et menneske i «Don Quijote». Noe av det mest spennende i lesingen av denne romanen er jo nettopp å iaktta hvordan den karikerte ridderen gradvis blir interessant som menneskelig skikkelse.

EN ENSIDIG fordømmelse av karakterer som fremstår som pappfigurer, kan virke lite gjennomtenkt. Pappfigurene må dømmes ut fra en forståelse av tekstens sjanger og, ikke minst, etter en analyse av pappfigurens betydning for tekstens helhet. Jeg er overbevist om at en analyse av pappfigurer kan være vel så fruktbart og gi vel så overraskende resultater som en karakteranalyse av en realistisk romanhelt. Og helt sikkert er det at det blir feil dersom en anmelder forsøker å tre det samme kravet om realisme ned over alle karakterer uavhengig av tekstens form, og uten å reflektere over at pappfiguren kan vise oss noe annet enn den realistiske helten.

I Røsbaks lesning av «Mannen som gikk på jorden» er den en fabulerende roman. Jeg vil med visse forbehold - kanskje de samme som Røsbak har - henge meg på denne lesningen. Og i så fall er det ikke negativt at karakterene er pappfigurer, tvert imot er det en styrke, for pappfigurene har den fordelen at de åpner for tankenes og fantasiens frie flyt. Og en analyse av karakterene i boken bør ta sitt utgangspunkt i romanens tematikk. Pappfigurene har nemlig den egenskapen at de kan ta opp i seg tekstens tematikk på en annen måte enn den realistiske karakteren, særlig der denne tematikken er av abstrakt eller filosofisk karakter.

BAK DEN TOMME pappfiguren finnes det store rom for å møte leseren med tanker som ikke er bundet opp i krav om troverdighet eller forutsigbarhet, tanker som på samme tid kan være klare og springende, og ikke minst grensesprengende. Og like viktig, pappfiguren er en dør mot leserens egen medfabulering. Ja, pappfiguren er kanskje den fabulerende forfatterens yndlingsleketøy fordi den frigjør både forfatteren og leseren. Leve pappfiguren!