Levende bilder fra dødens forgård

Sterke historier fra en glemt krig.

Cappelen BOK: Krigsreportasjen som sjanger stiller mange helt spesielle krav til det journalistiske håndverket.

For det første krever den dristighet og mot. Krigsreporteren reiser motsatt vei av flyktninger og ethvert menneske med normalt utrustede overlevelsesinstinkter.

Mørketall

Den som skal være sannhetsvitne, må kloss innpå begivenhetene. Dernest må man klare å formulere sine erfaringer i et språk som gir leseren både medopplevelse, forståelse og innsikt.

Åsne Seierstads motiver for å oppsøke krigssoner og konfliktområder er sikkert mange og kanskje motstridende. Nysgjerrighet. Søken etter spenning. Vilje til å formidle dramatikk og lidelse.

Seierstads nye bok handler om Tsjetsjenia, et land som har glidd ut og inn av nyhetsbildet helt siden Sovjetunionens fall.

Mye er diffust omkring denne krigen. Siden 1994 er mellom ett og to hundre tusen tsjetsjenere drept eller forsvunnet på grunn av krigshandlingene, blant dem titusener av barn. Med sin nye bok tar Åsne Seierstad sine lesere med bak disse tallene og viser fram enkeltskjebner på begge sider av fronten.

Livsfare

Boka handler både om krigens historie og om menneskeskjebner, men den handler også om jeg-personen Åsne Seierstad. Hun starter med å fortelle om sine opplevelser som journalist under den første krigen, som startet nyttårsaften 1994. Her er hun for første gang i direkte livsfare:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Kulene kvister greinene av trærne over meg og sneier kanten av skrenten så steiner og ugress raser ned. På åkeren ved siden av slår de ned med få meters mellomrom. Jorden spruter opp der de treffer, akkurat som på film, tenker jeg. Ja, det tenker jeg faktisk, der jeg ligger med ansiktet ned i tørr torv og sviende tistler... Jeg er tørr i munnen, så ekstremt tørr i munnen at hadde jeg bare hatt noe å drikke, tenker jeg, hadde jeg hatt noe å drikke, hadde jeg åpnet flasken, satt den for munnen og drukket. Men jeg har ikke noe å drikke, og ikke hadde det hjulpet, for tørsten er ikke tørste, den er skrekk.»

Smuglet inn

Opplevelsen gir journalisten «en intens visshet om at dersom du blir truffet, er kulene sterkere enn deg. På ett sekund kan du bli borte. Alt du er, alt du vet, alt du kan, alt du har lest eller tenkt eller hørt.» Og hun tenker: «Faen, hva gjør jeg her? Dette er ikke min krig.»

Likevel: Ti år seinere gjør hun krigen til sin. Hun vender ulovlig tilbake – mer eller mindre smuglet inn – og oppsøker voksne og ikke minst barn som er blitt merket av krigen.

Hennes hensikt synes etter hvert å være sammenfallende med den myrdede journalisten Anna Politkovskaja, som i sin Tsjetsjenia-bok «En reise i helvete» skriver: «Disse notatene er helt nødvendige som vitnesbyrd for fremtiden. For at de uskyldige ofrene for den nye krigen i Tsjetsjenia ikke skal bli glemt. Det er derfor jeg trekker frem hele dette mylderet av detaljer som gjør det mulig å identifisere de menneskene hvis tragedie jeg forteller.»

Litterært

Åsne Seierstads reportasjeform er dels den jeg-opplevde øyenvitneberetning, dels den nyjournalistiske, litterære tilnærmingen. Om et gatebarn i Groznyj skriver hun i et kapittel som like gjerne kunne vært en novelle:

«Rask som et ekorn, sleip som en ål, smidig som en rev, med øyne som en ravn og en ulvs hjerte, knuser han alt han kommer over. Knoklene står ut av kroppen på ham, han er sterk og senete, og alltid sulten. En skittenblond lugg henger ned over to grønne øyne. Ansiktet, med vakre, våkne trekk, blir forstyrret nettopp av disse øynene som flakker rastløst hit og dit. På flukt, i flukt. Kampklare.»

Dette har ikke Seierstad opplevd selv, men fått kunnskap om gjennom intervjuer.

Vi er avhengig av å stole på henne når vi vurderer sannhetsgehalten i teksten. På et tidspunkt forteller hun om et intervjuobjekt som nøler overfor hennes spørsmål:

«Jeg ber om en mengde detaljer som han ikke forstår er nødvendig, for å klare å rekonstruere historien.» Nettopp slik er det nødvendig å drive på dersom denne metoden skal ha troverdighet.

Når Seierstad etter mye strev får et intervju med Tsjetsjenias Russland-vennlige president, Ramzan Kadyrov, er jeg-formen både nødvendig og effektiv. Men Seierstad bruker ikke seg selv unødig eller selvhevdende.

Stort sette er hun kameraøye, observatør og samtalepartner.

Hun får med seg beskrivende og betegnende detaljer i omgivelsene, formulert i et knapt effektivt språk. Det fins eksempler på formuleringer som «sola skrålte fra en knallblå himmel», men de er heldigvis i fåtall.

Får folk til å åpne seg

Andre steder kan replikkene fra intervjuobjektene bli for omstendelige og oppstyltet. Til gjengjeld har hun åpenbart en egen evne til å få folk til å åpne seg. Hun møter ikke bare ofre for den brutale undertrykkelsen i Tsjetsjenia, men også russiske ofre for krigen. Hun bruker mye plass på å avdekke det århundrelange, høyst levende og gjensidige hatet mellom russere og tsjetsjenere, men litterære, historiske kildehenvisninger er boka omtrent blottet for.

En risiko

Spesielt sterkt inntrykk gjør skildringen av barna på et barnehjem i Groznyj, drevet av frivillige. De er de hjelpeløse ofrene for en krig som dagens russiske regime langt fra har gitt opp. Skildringene er medlidende, men de unngår å bli sentimentale, fordi Seierstad har tatt seg tid til å skildre disse ungene som levende mennesker, med styrker og svakheter.

I et etterord skriver Åsne Seierstad at hun har spilt med åpne kort og latt den som ønsker det, få et fingert navn.

Som hun skriver, kanskje klok av bokhandlerskade: «Å være med i ei bok som dette innebærer en risiko, men som Hadizat sa: Det er også farlig å tie. Alle som er med i boken, har selv valgt å fortelle sine historier. Jeg vil takke for deres usedvanlige mot.»