ACTION: I «Tatt av filmen» farer Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen gjennom filmhistorien i forrykende fart. Foto: Gunnar Edvard N. Gundersen
ACTION: I «Tatt av filmen» farer Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen gjennom filmhistorien i forrykende fart. Foto: Gunnar Edvard N. GundersenVis mer

Levende bilder

«Tatt av filmen» er en vital og underholdende filmkavalkade.

SHOW: Når filmhistorien skal oppsummeres på 75 minutter, er det naturlig å forvente en stram tekst, strengt poengtert og med hyppige punchlines.

«Tatt av filmen» overrasker.

Forestillingen er slentrende løssluppen, med livlige digresjoner og kåserende metakommentarer.

Analytisk moro Knut Nærum har skrevet manus, som farer gjennom filmsjangere med harelabb.

Kim Bjarke har levendegjort det, i en regi som vektlegger kommunikasjon på samtidige, ulike plan.

Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen framstiller parallelt seg selv - altså fiksjonsutgaver av Jan Martin Johnsen og Vidar Magnussen - og ymse filmskikkelser og -stjerner gjennom tidene.

Skjønt, de spiller egentlig ikke stjernene, snarere spiller de sine, det vil si Nærums, kommentarer til (og, om vi skal være generøse, analyser av) stjernene.

Underveis avkles noen av filmens manipulasjonsteknikker, så som filmmusikk, lydeffekter, stemmebruk, kostymevalg, og våre, altså publikums, sjangerforventninger.

Lyder dette alvorlig? Det er det ikke. «Tatt av filmen» er full av lystig tull og tøys.

Travle sidespor 75 minutter går forrykende fort, og så mange sidespor som der er i «Tatt av filmen», rekker duoen på scenen egentlig ikke å karakterisere så mange filmer.

Men de er innom de mest parodivennlige sjangerne (melodramaet, film noir, stumfilmen, skrekkfilmen, musikalen), de finner tid til pastisjer over noen av de mest parodivennlige stjernene (Sonja Henie, Fred Astaire, Jack Nicholson, Leif Juster og Darth Vader er blant høydepunktene) og de har det aldri for travelt til å latterliggjøre sine egne opptredener.

Finalen er kostelig, en hjertelig hyllest til eller en hjerterå uthenging av «Dirty Dancing». Om nummeret oppfattes som det ene eller andre vil avhenge av øynene som ser, og om hodet disse øynene tilhører oppfatter nevnte film som en kalkun eller en klassiker - men det fungerer like godt på begge plan.

«The time of your life» er «Tatt av filmen» ikke.

Showet er på mange måter en lett forglemmelig bagatell. Samtidig er det riktig så fornøyelig mens det pågår.