Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Levende døde barn

Engasjert og ektefølt om krigsskadde barn. Men lite gjennomarbeidet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Barn i krig er et opprørende tema. Jan Tystad har også skrevet bok om dette tidligere. Denne gangen tar han opp de psykiske følgene, og forteller om etterbehandling som kan gi håp for framtida. Et tankevekkende prosjekt, tross enkelte litterære svakheter.

Engasjement

Men det viktigste først. Tystads engasjement er åpenbart, og som mangeårig journalist, blant annet som Dagblad-korrespondent, har han erfaring fra en rekke krigsområder. Gjennom eksempler på grufulle barneskjebner fra bl.a. Nord-Irland, Kosovo, Algerie, Irak og Rwanda formidler han et tydelig budskap om bevisstgjøring og ansvar. Synderne er mange, og innledningsvis nevner forfatteren de 72 tonnene med gift som amerikanerne dumpet over Vietnam på seksti- og syttitallet. Fremdeles fødes det misdannede barn som en følge av dette. Men barn rammes også på andre måter, for eksempel ved å bli presset inn i militære grupper. Her begår de unevnelige voldshandlinger, under tvang og gjerne mot sin egen familie. Slik brennes alle bruer, og de har ikke lenger noe sted å flykte. Unggutten John fra Liberia, der 200 000 ble drept på åtti- og nittitallet, er ifølge forfatteren et typisk eksempel. John var soldat fra han var femten, og forteller om da han måtte slå i hjel sitt første menneske: «Jeg slo henne og hun tagg og ba meg stanse, hun gråt og ba Gud tilgi oss, hun sa vi var bare barn og visste ikke hva vi gjorde.» Andre, mange fra Sierra Leone, har fått armer og bein hogd av. De må klare seg som best de kan, med sterke psykiske traumer. Men det nytter altså å hjelpe.

Levende døde

Tystad legger mye vekt på psykologen Magne Raundalens arbeid med krigsskadde barn. Mange ender opp som såkalte «levende døde» - innesluttede og med uttrykksløse øyne. Men Raundalens samtaleterapi viser at selv de aller mest traumatiserte kan hjelpes, dersom viljen og midlene er til stede. Det er dette håpet Tystad vil formidle. Og all mulig ære til ham for det. Når dette er sagt, bør det legges til at budskapet hadde virket enda sterkere dersom boka hadde vært mer gjennomarbeidet. Mindre preget av oppramsing og språklig hastverksarbeid, og grundigere i analysen. Et tema som dette fortjener alvor, også litterært sett.

Hele Norges coronakart