Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Levende Hamsun-leksikon

I disse dager foreligger andre bind i Lars frode Larsens opus magnum om den unge Hamsun. I forordet annonserer han et tredje og avsluttende bind. Det er ikke mange hendelser i den unge Hamsuns liv som Larsen lar gå upåaktet hen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Var Hamsun en såkalt «injustice collector», det vil si en selvplagersk og paranoid person som «samlet» på det han oppfattet som tegn på urettferdig behandling? Hadde han en tendens til å overdrive sin pengenød og fattigdom? Gjaldt noe tilsvarende for hans framstilling av den mottakelsen bøkene hans fikk? Det er biografen Lars Frode Larsen som stiller disse spørsmålene. Og han er tilbøyelig til å svare ja på alle tre. Larsen er en sporhund av de sjeldne og et levende Hamsun-leksikon; noe som har avstedkommet to detaljrike bøker, «Den unge Hamsun» i 1998 og i disse dager «Radikaleren. Knut Hamsun ved gjennombruddet».

Kildekritisk

Lars Frode Larsens styrke er ikke den inngående litterære analysen, men innsamlingen og systematiseringen av dokumenter- og verifiserbare fakta. Her opptrer han som hardcore-empiriker. Av prinsipp stoler han ikke på mellommenn.

Med kritisk blikk saumfarer han sine forgjengeres påstander og påpeker titt og ofte feil og mangler som går igjen fra framstilling til framstilling. En slik gjennomført kildekritisk praksis er forbilledlig.

Ved en beklagelig glipp ble ikke det første bindet anmeldt i herværende avis. Dette er desto mer beklagelig fordi den unge Hamsun leverte en rekke bidrag til Dagbladet som Larsen gjør til et viktig poeng i sin argumentasjon for at Hamsun i tida rundt sitt gjennombrudd sympatiserte med «ytterste venstre» i norsk politikk.

Overbevisende

Tesen om den unge Hamsuns «radikalisme» ble introdusert allerede i det første bindet. Her advarte Larsen med rette mot et uhistorisk perspektiv på den unge dikterspirens politiske anskuelser, der disse sees i lys av hans seinere utvikling.

Han framla også overbevisende dokumentasjon for at Hamsun allerede tidlig på 1880-tallet oppfattet seg som venstremann, at han var utviklingsoptimist, opptatt av folkeopplysning og sympatisk innstilt til gjennombruddslitteraturen - med Bjørnson og Brandes som viktige idealer.

Kampanje

Spørsmålet er likevel om ikke Hamsuns dikterambisjoner spilte en vel så avgjørende rolle. Larsen hevder at Hamsun valgte «dikteryrket» fordi han så dette som en anledning til å bryte med det stengende og fattigslige miljøet han kom fra. Dette kan selvfølgelig gå i spann med en politisk radikal holdning. Hva som telte mest, kan i og for seg være likegyldig, men etter mitt syn var Larsen tilbøyelig til å overbetone det politiske engasjement som drivkraft bak så vel skrivingen som foredragsvirksomheten.

I årets bok, som dekker perioden fra Hamsun steg i land fra Amerikabåten i København sommeren 1888 til han hadde sluttført forberedelsen av de berømte litterære foredragene ved juletider 1891, framfører Larsen ytterligere dokumentasjon for Hamsuns politiske radikalisme.

Her har Larsen sterke kort på hånda. Framstillingen etterlater ingen tvil om at Hamsun var venstremann, og at han sympatiserte med det frisinnede «by-venstre» i konflikten med det konservative «bygde-venstre». Dette er etter Larsens oppfatning bakgrunnen for Hamsuns berømte pamflett mot Lars Oftedal. Larsen hevder også at Hamsun etter all sannsynlighet skrev en rekke usignerte lederartikler i Dagbladet som et ledd i den samme kampanjen. Alt dette skjedde mens han var i full gang med «Sult».

Naturalismen

Fra dette til å mene, slik Larsen synes å gjøre, at Hamsun på denne tida framfor alt så på seg selv som politisk aktør, er det et godt stykke vei. Alt han nedla av følelser og arbeid i «Sult», og alle hans ambisjoner om å skape en helt ny type diktning, vitner om det. Og om Hamsun var radikal i sine politiske anskuelser, så var han det i enda høyere grad som litterat.

Når det gjelder Hamsuns litterære anskuelser, er Larsen for øvrig opptatt av å påvise tilknytningen bakover. Allerede i det første bindet gjorde han det til et hovedpoeng at Hamsun følte seg forpliktet på en virkelighetstro litteratur, og at han var positiv til naturalismen. Med rette hevder han at også hans nye litterære program kan sees som en videreføring av naturalismen i en mer subjektiv retning.

Selvbiografi

Også i dette bindet utmerker Larsen seg med sin grundighet og sin overlegne oversikt. Larsen går grundig gjennom alt Hamsun har skrevet, fra de korteste artikler til boka om Amerikas åndsliv, pamfletten mot Oftedal, «Sult» og manuskriptet til de litterære foredragene. Han drøfter likeledes de litterære og filosofiske forutsetningene og gir en omfattende redegjørelse for den mottakelsen Hamsuns bøker fikk.

Av særlig interesse er hans drøfting av hvordan «Sult» skal sjangerbe-stemmes. Her tar han Hamsun selv på ordet og hevder at det ville være uhistorisk å kalle «Sult» en roman. «Sult» er en selvbiografi, hevder Larsen.

Det forekommer meg å være en tvilsom slutning. Det kan rett nok ikke herske tvil om at «Sult» bygger på noe selvopplevd, og at det er en «selvframstilling». Men like sikkert er det at «Sult» har klare fiksjonstrekk. Når Hamsun ikke ønsket å kalle det en roman, kan det vel også skyldes at den brøt så klart med den tidas romanestetiske forventningshorisont?

Følte seg sviktet

Larsen er forsiktig med å stille opp ensidige forklaringer, især når det gjelder dikterens mentale habitus. Et unntak er teorien om Hamsun som en mulig injustice collector. Den knyttes til ideen om at Hamsun som barn følte seg sviktet av sine foreldre, og især sin mor, da han ble «bortsatt» til onkelen Hans Olsen. I sitt forsøk på å mildne historiens strenge dom over onkelen hevder Larsen at Hamsuns hat til ham var en kompensatorisk manøver. «Å hate sin mor og far har ikke en prepubertal guttunge sjelelig råd til,» skriver Larsen. Så gjør guttungen (og den voksne Hamsun) onkelen til syndebukk og trer inn i rollen som en slags samler av urettferdighet mot seg selv.

Selvplageri

En slik person har en tilbøyelighet til å reagere med selv å provosere fram en avvisning for deretter å framstå som den fornærmede part. Det masochistiske reaksjonsmønsteret legger grunnen for et selvplageri som krever skuffelse og avvisning. Kan Hamsuns evige klager over alt det han måtte lide av fattigdom og nød, og hans framstilling av seg selv som en misforstått forfatter, sees i dette lys? Ja, hvorfor ikke. Larsen stiller seg undrende til hvor det blir av alle de pengene som med jevne mellomrom havner i Hamsuns lomme, også i de periodene hvor han sulter på det verste, og på underfundig vis slår han fast at «det synes (...) klart at Hamsuns evne, kanskje også (ubevisste) vilje, til økonomistyring har vært sviktende». Likeledes påviser han med all tydelighet at Hamsuns bøker ble mottatt langt mer positivt enn han selv ga uttrykk for.

Men om teorien om the injustice collector kan ha forklaringsverdi i forhold til noen sider ved Hamsun, vil den forhåpentligvis ikke bli opphøyd til å gjelde som overordnet løsning på gåten Hamsun. Slike drastiske løsninger er da også helt fremmed for en så balansert og rettferdighetssøkende biograf som Larsen.

HAMSUN-BIOGRAF: Lars Frode Larsen fortsetter sin gjennomgang av Knut Hamsuns liv, og får skryt for sin grundighet.
Hele Norges coronakart