Levende historie

Historie er en vitenskap, men også fortellerkunst.

NÅR GEORGE W. BUSH OG TONY BLAIR med eller uten FNs hjelp skal krige mot Saddam Hussein, vet selvsagt alle at de går løs på det området som med rette omtales som vår sivilisasjons vogge. Landet mellom Eufrat og Tigris, Mesopotamia, er fullt av vår historie to-tre tusen år tilbake i tida. Her finnes kongegravene i Ur, her inntraff muligens syndfloden, her finner man de første skrifttegnene og verdens eldste lovsamling, og herfra fikk vi tallenes tale. Og mens Europas folk ennå var ville jegere, dannet folkene mellom elvene byer og samfunn med et rikt tankeliv. Det har vært et intellektuelt sentrum gjennom flere årtusener.

DETTE OG MER kan vi lese om i et nytt historisk magasin som presenteres for publikum denne uka, Levende historie. Det henvender seg til et bredt publikum i en delikat og moderne utforming. Slik sett inngår det i en familie av historietidsskrifter: Det tradisjonsrike Historisk Tidsskrift, som er faghistorikernes forum, og det mer populære Historie, som utgis av historikermiljøet i Bergen. At det i tillegg regelmessig kommer ut lokalhistoriske skrifter kompletterer bildet av en norsk historieinteressert offentlighet. Og selv om det finnes tilsvarende folkelige historiemagasiner både i Spania, Storbritannia og Sverige, er nyskapingen et vitnemål om at det norske folk så visst ikke er historieløst, i hvert fall ikke alle.

SÅ KAN MAN SPØRRE hva vi skal med all denne historien. Det kan jo bli for mye av den. Når et slag på Kosovosletta i 1389 kan inspirere etnisk utrenskning i 1990-åra, er historien en form for ødeleggende kunnskap. Men historien spiller en uvurderlig rolle i utformingen av individets nasjonale identitet og for dannelsen av nasjonalstater. Som Eric Hobsbawm, den store britiske historiker, har sagt det: «Historikeren er for nasjonalismen det valmuedyrkeren i Pakistan er for heroinmisbrukere: De forsyner markedet med den nødvendige råvaren...»

MEN HISTORIE KAN også være en intellektuell fornøyelse, en appell til fantasien i oss. Vi har alle gode minner om en onkel som ved middagsbordet f.eks. forteller om sin krigsinnsats, eller en bestefar som sto grensevakt i 1905. De bidrar i det lille til nasjonens fellesskap, men er de godt fortalt, kan vi også bare nyte dem. Slik kan det bli med det nye historiemagasinet. Relatert til dagens begivenheter kan disse innhoppene i historien gi oss forståelse for konflikter og utviklingstrekk. Krig eller fred, Irak eller den nye samlingen av Europa har sin bakgrunn. Ja, vi kan til og med skjønne noe mer av monarkiets ideologiske sammenhenger fordi professor Gro Steinsland kan forklare oss at når kronprins Haakon går utenom det blå blodet etter ektefelle, så er det dypt i samsvar med den nordiske herskermytologien: Mette-Marit som en feminin makt fra en annen verden.

Slik får vi levende historie.