Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Levende lekestue

Bra driv, klare typer og fin miljøskildring i ny norsk TV-serie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I 1997 kom romanen «Lekestue» ut, en skildring av et hardtfestende studentvennemiljø fra Lørenskog, og en kritikk av 68-generasjonens verdier, særlig slik de kom til uttrykk i en studentbarnehage.

Nå har NRK og regissør Tor M. Tørstad laget en åtteepisoders TV-serie av boka, og første halvtimesepisode var riktig lovende.

Regien er dogmeinspirert, med virkelige locations og håndholdte kamera i stadig bevegelse - uten at det ble for virrete.

Øl og damer

Hovedpersonen, og vår forteller, er Roger (den navnløse fortelleren fra boka har nå fått forfatterens fornavn). Han befinner seg i venteåret før han kommer inn på psykologi, og lever godt og ureflektert hvis bare tilgangen på øl og damer er jevn.

Fra Nicolai Cleve Brochs ansikt får vi karakteren klart: Roger er sjarmerende, hyggelig og vag. Studentkollektivet på Majorstua er en vennegjeng fra Lørenskog: farsskikkelsen Endre (Frode Winther Gunnes), jentemagneten Kjell (Thorbjørn Harr) og umodne Thomas (Tord Vandvik Haugen).

På egenadresse bor det evig kranglende kjæresteparet Glør (Joachim Rafaelsen overbeviser som kverulanten) og Anja (Marian Saastad Ottesen). Sammen skaper de et overbevisende og gjenkjennelig miljø - moderne bondestudenter fra Lørenskog, nærmest en huske-stue for dem med erfaring fra studielånslivet.

<> «Lekestue» <> dramaserie i åtte episoder Regi: Tor M. Tørstad, manus etter roman av Roger Kurland NRK1, søndager klokka 21.10, repriser

Det korte episodeformatet, tretti minutters episoder, ga ikke mye rom for dypere karaktertegning, og samtidig som fortellerstemmen i voiceover gir god kontroll over historien, gir den samtidig mindre rom til å gå dypt inn i enkeltscenene, som kan bli så komprimerte at de presser troverdighetsgrensen.

Overbevisende

Men skuespillerprestasjonene er gode, og «dogme»-enkelheten gir en overbevisende er-det-så-farlig-\'a avslappethet og realisme i spillet.

Dette er til å tro på, og i motsetning til såpeserienes evighetskvern har denne serien noe den gjerne vil fortelle.

Den store utfordringen kommer når serien i de neste episodene sammen med Roger beveger seg inn i barnehagen. Vil Roger da få motstand fra virkelige skikkelser eller lett match mot todimensjonale karikaturer? Å finne ut av det blir bare en av flere gode grunner til å følge «Lekestue» framover.

Hele Norges coronakart