Levende liv

  • I kveld står en gammel dame alene på Nationaltheatrets Malersalen. I halvannen time uten pause.
Sa jeg gammel? Ordet skurrer. Hvor galt det er når det handler om Liv Dommersnes, selv om hun i slutten av september fyller 80 år.

80 utrolige år, vet den som leste hennes nakne, ærlige og betagende selvbiografi, «Alt har sin tid» (Gyldendal i fjor), beskrevet som magisk av Dagbladets kritiker Tonje Tveite.

Og det er noe magisk ved Liv Dommersnes, enten man opplever henne privat, eller på scenen.

  • Nå får vi enda en gang møte denne strålende skuespilleren.
Hun skal gi av sitt liv med Camilla Collett. Camilla og Liv har levd i hvert sitt århundre. Likevel har Camilla fulgt Liv siden hun var ungpike. Hennes litteraturhungrige mor ikke bare innviet henne i Camilla Colletts liv og diktning, Signe Strømsted brakte også sin datter til Camillas stier på Eidsvoll.

- Jeg er besatt av Camilla Collett, sier Liv Dommersnes selv.

  • I grunnen er hun alltid besatt.
Med sin intense innlevelse kunne hun få lytteren i fullkommen begeistring av oppskriften på brun saus. Og jeg tror jeg kan love at hun også besnærer oss når hun i Morten Jostads regi skal formidle Camilla Colletts svært selvbiografiske bok «I de lange netter» som utkom i 1860-åra.

Liv Dommersnes skinner der hun viser meg ei bok fra 1926, med brev og dagboksbetroelser fra Camilla Collett, og som gir Liv bakgrunnsopplevelser for Camilla-forestillingen.

Boka arvet hun etter sin mor. Blant utallige blyantnotater og understrekninger, gjort av moren, finnes også en liten «beskjed»: «Det er mitt ønske at Liv får min Camilla Collett-samling. Alt hun har skrevet, alt om henne og i berøring med henne. Fredag 12. oktober 1956. Mamma.» Like under har Signe Strømsted skrevet: «Kr. 65.00, kjøpt på bok-auksjon i 1944».

  • Liv fryder seg over at hun skal møte publikum igjen.
I første omgang med tre forestillinger under Ibsenfestivalen. Hun har tre store kunstneriske ting hun vil virkeliggjøre: Camilla, straks realisert, så være instruktør en eneste gang i livet; sette opp Sigbjørn Obstfelders «Om våren» på Nationaltheatret med Tone Danielsen og Per Egil Aske. Og enda en gang framføre Wergelands dødsdikt sammen med Liv Glaser som spiller Mozarts «dødsmusikk».

Hvordan Liv Dommersnes opplever åra som baller seg på?

- Jeg kan ikke annet enn å forsone meg med dem. Godta å bli gammel? Nei.

Og det må være lov å få utvikle seg, også i min alder.

Om hun gjør.