Levende metaforer

«For Vår Herre er vi alle metaforer» het det i Torgeir Rebolledo Pedersens forrige diktsamling «Verdner Gud en gang ga ut». Skapt i Guds bilde som vi er, lever vi i en form for overført betydning.

I årets bok, «Blåveisfra», fortsetter han å spinne sine tanker og spørsmål omkring denne opplevelsen av å være avbildning, av å være noe annet enn «sitt bedre jeg». Metafor er et hyppig forekommende ord i Pedersens dikt. Vi, mennesket, likner og forestiller. «Før vi vet ordet av oss/er vi metaforer.» Vi er «representable representanter» for noe annet. Dette andre og egentlige er det Pedersen uærbødig omtaler som Vår Herre.

Raffinert

Mennesket har falt fra. Og det lever i en verden som har falt fra hverandre . Bit for bit. Menneske for menneske, ting for ting. Verden er fragmentert. Mennesket er fragmentert. Og dikteren virker malplassert og utilpass. Han er kommet ut av kurs. «Vanskelig verden å navigere i.» Men han finner veien ut av uføret. Som ved et transsubstansiasjonens mirakel opplever han at den brutte sammenheng gjenopprettes. Han finner tilbake den tapte enhet. Han trer «inn i ettertankens katedral og knele(r) for den/kjensgjerning at kjeks er kjød, at vin er blod». Kjeksen og vinen er nettopp ikke metaforer. De blir til kjød og blod. Men transsubstansiasjonen er diktsamlingens endestasjon.

Før det var dikterens verden gått i stykker, også hans språk syntes å være ute av lage. Og når han forsøker å forklare seg og oss sine fragmenterfaringer, så er det et tilsvarende fragmentert språk som står til disposisjon. Og Pedersen fortsetter å utvikle det særegne poetiske uttrykket som har vært hans varemerke helt siden han debuterte for 15 år siden med «Knape tidr». Og som blir mer og mer raffinert og rendyrket for hver bok. Han har skapt seg et eget språklig spillerom, der ny-ord og ordavledninger florerer, han setter ord sammen til uhørte allianser. De ørevante ordene knekkes og brekkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Virtuos

Også hele setninger rammes. De amputeres, punkteres og inverteres. Pedersen har gitt begrepet knekkprosa en ny mening. Han utnytter med virtuositet - en virtuositet som kunne utartet til maner, som av og til er på nippet - de forhold ved språket som egentlig ikke er meningsbærende, men som har med ordenes materialitet å gjøre: rytmer, klanger, musikalitet. Hva er vitsen, kan en spørre, med å skrive slik som dette: «Om her er tynt befolket er her tykt bepelset. Jeg kunne bidratt. Fått et hundelufterfirma til å blomstre f.eks. Ikke stå for selve driften. Men slå noen slag med en mofs hver dag. Uten annet ansvar for dens gjøren enn en pose for dens laden.»

Visst er det morsomt. Og det er det språklige spillet som kaller på latteren. Men det er noe mer ved det enn latter. Det er som om dikteren - med ord - makter å sette musikk til sine skjeve, forvirrede inntrykk fra en gal verden. Og ingenting i verden virker galere, mer kaotisk vilkårlig enn et fuglefjell. Med sin ordmusikk, som egentlig ikke har med lydmalende ord å gjøre, gir han oss fuglenes larm og leven og frenetiske vingeslag i et konsentrat. Diktet kan dessuten være «en representabel representant» for dikterens forvirring i det hele tatt. Som dette fuglefjellet er verden. Som disse fuglene er menneskene:

Og det gamle fjellet skriker ut
alle sine hekkere, gjenkallelige
alle sine rugere, gjenkallelige
alle sine klekkere som klekker dette
fjellet evig ungt