Levende myter

Christa Wolf har også tidligere hentet en av de greske mytenes sterke kvinneskikkelser inn i en levende og poetisk roman, med «Kassandra» som kom på norsk i 1985. Men dette sentrale tyske forfatterskapet startet et helt annet sted.

Etter debuten i DDR i 1963 ble Wolf hyllet som et forbilde for en ny sosialistisk litteratur. Velviljen dabbet av da hun noen år seinere fulgte opp med den mye mer pessimistiske og kritiske «Om Christa T.» Når det gjelder disse seinere bøkene bygd på greske myter, er det spennende hvordan Wolf lar dem omhandle aktuelle sosiale og politiske temaer, og det uten å omskrive mytene i noen særlig grad. Hun bare rett og slett allmenngjør og reaktiviserer de gamle fortellingene, toner ned eventyraspektet og henter fram problemstillingene og de levende personene.

Annerledeshet

Myten om Medea har fått mange former og fortolkninger gjennom tidene, i de fleste framstår hun som trollkvinne, barnemorderske, forræderske. Wolf holder seg til den klassiske myten, men skildrer Medea mer som den sterke kvinnen med usedvanlige evner. Hun er kongsdatteren fra Kolkhis som forelsker seg i argonauten Jason, og dermed forråder sin far og sitt folk. Hun hjelper Jason med å tilegne seg det gylne skinn, og flykter sammen med ham til Korint. Der får hun og de andre kolkherne i følget problemer fordi de har et annet syn på ting, og andre skikker enn innbyggerne der.

De er kort sagt innvandrere, og blir betraktet som en trussel mot det bestående. Når den våkne Medea kommer på sporet av et barnemord som en gang ble begått for å redde kongehuset, blir denne annerledesheten farlig for henne. Det er så altfor enkelt å snu usikkerhet til hat. Slik får denne myten aktualitet i dag, forfatteren åpner den mot temaer som utstøtthet og fremmedfrykt.

Stolthet

Medea faller ikke inn under de gjeldende kultur- og kjønnsnormene, og blir et lett offer for mistenkeliggjøring. Hun bøyer ikke hodet, selv om elskeren hennes Oistros kommer med et godt råd: «Det eneste som hadde kunnet hjelpe deg, vet du hva det ville ha vært? sa han. Hvis du hadde gjort deg like usynlig som oss, Arethusa og meg. Leve i det skjulte. Ikke si et ord, ikke fortrekke en mine, da tolererer de deg. Eller glemmer deg. Det beste som kunne ha hendt deg.» Men Medea er stolt, denne stoltheten blir sett på som et uttrykk for hovmod, og slik blir hun verken tolerert eller glemt.

Romanen har undertittelen «Stemmer», og det er flere fortellere her. Foruten Medea selv får Jason komme til orde, og kongens astronomer. Agameda som setter i gang heksejakten, får utgyte sitt hat, og Glavke, den sykelige kongsdatteren i Korint, gir et godt bilde på hvordan mennesker kan manipuleres til å tro nesten hva som helst om noen som står dem nær. Disse forskjellige stemmene driver historien framover, gjør den levende og mangfoldig, og etter hvert riktig spennende. Christa Wolf har et nydelig, konsentrert og stillferdig språk, som her er godt tatt vare på av Sverre Dahl.