Levende og stilfull Ella-hyllest

MOLDE (Dagbladet): Den musikalske arven etter Ella Fitzgerald (1918- 96) forvaltes for tida av et knippe veteraner fra jazzens øverste hylle, og i går kveld viste de seg i høyeste grad oppgaven verdig i Molde.

Under musikalsk ledelse av saksofonist Frank Foster (69) og med vibrafonist Milt Jackson (75) som suverentspillende nestor, bekreftet de en hver god følelse man måtte ha for Ella-relaterte eviggrønnheter som «They can't take that away from me», «Yesterdays», «Lady be good», «Our love is here to stay», «The Lady is a Tramp», «Embraceable you», «Shiny Stockings», «St. Louis Blues» o.a. Jon Faddis spilte stratos-trompet med største selvfølgelighet, Slide Hamptons trygge trombone og Kenny Barrons nennsomme pianokunst føyde seg vakkert inn i helheten, bassist Keeter Betts og trommeslager Grady Tate drev musikken med diskret myndighet og Marlena Shaw løste den i utgangspunktet umulige oppgaven som Ella-sangerinne godt: Ved å synge på sin egen måte, men med nok av henvisninger i fraseringer og scat til at «tribute»-konseptet aldri ble stilt i skyggen. Dermed bidro også hun, i likhet med instrumentalistene, til å gjøre musikken levende der og da, og slett ikke museal i ordets odiøse betydning.