Levende portrett

At Håkon Gullvåg nå har portrettert dronning Sonja, kommer ikke som noen overraskelse etter at han så seint som i fjor leverte sitt maleri av gemalen til Oslo rådhus. Begge bildene er portretter i gallakledd helfigur.

Selvsagt representerer også Sonja-portrettet et nummer i rekka innenfor dynastiet , med alle krav som dette setter til kunstneren om å skape en seremoniell skikkelse av modellen.

Den frontale posituren innenfor det monumentale formatet - 2,40 x 1,60 m - i det som desidert peker seg ut som hovedbildet, er også i pakt med den tradisjonstunge sjangerens visuelle regelverk for takt og tone.

Gullvågs karakteristikk av ansiktstrekk og kroppsholdning følger også opp de innlysende forutsetningene om modelletterlikning, det som ligger innebygd i den klassiske termen protrahere .

Motstanden

Likevel har bildet blitt noe mer enn en teknisk kyndig oppvisning fra en sjeldent dyktig kunstner, og igjen blir man slått av hvordan motstanden som ligger i et så billedmessig bundet oppdrag, ansporer noe av det beste hos Gullvåg.

For ham er ikke den møysommelige prosessen med å få festet sine maleriske grep om modellen (og som det selvsagt ligger ei slagmark av tegninger, skisser og foto til grunn for) bare knyttet til den konkrete bestillingen. Gullvåg maler seg med nødvendighet også inn i en dialog med den tradisjonen som han har brynt sitt billedmessige arbeid mot gjennom alle år. Det holder ikke med ett instamaticklikk, slik Andy Warhol varierte sine fem Sonja-portretter ut fra for 20 år siden.

Entusiast

Dessuten har jo modellen etter hvert - og særlig siden fjorårets utstilling i Henie Onstad-senteret - framstått i offentligheten som en entusiast på vegne av samme medium som hennes kontrafei nå er penslet fram av. Og materialisert til en framstilling som skifter fra det nesten modellert stofflige i den kroppsliggjorte overdelen, til dekonstruksjonen av den faste formen over i flyktige linjer og strøk i energisk egenutfoldelse ut fra det flommende kjolestoffet.

Dette skiftet i malerisk karakter kan også leses som Gullvågs karakteristikk av den kongelige modellen som også et engasjert menneske.

Og mot en bakgrunn som heller ikke er statisk, men veksler fra et nærmest Ørnulf Opdahlsk mørke til døgnets lysende motpol i strøk som tegner daggryet.

Med andre ord: Et ganske levende portrett.