Levende sagastil

Robert Ferguson er mest kjent for «Gåten Hamsun». Med debutromanen «Siste kjærlighet» beveger Ferguson seg i farlig terreng. Men han har hatt øynene med seg og kommer temmelig skadefri fra sin ferd.

«Siste kjærlighet» bygger på sagaen om den islandske skalden Hallfredr vandrædaskald, som kom til Norge og gikk i tjeneste hos Håkon jarl og seinere Olav Tryggvason. I sin versjon har Ferguson vært tro mot hovedinnholdet og hovedstrukturen i sagaen, men ellers har han tatt seg mange dikteriske friheter, noe han selv åpent innrømmer. Dette er det da heller ikke noe galt i, forutsatt at man er seg bevisst hva man driver med. Det synes Ferguson å ha vært.

En av de største farene ved slike «omskrivninger» er at man, frivillig eller ufrivillig, kan komme til å modernisere i den grad at det blir historisk uetterrettelig - ja, hvis anakronismene blir altfor tydelige, til og med komisk. Faren for at man kan komme til å brekke nakken på å bedrive pastisj på sagastilen, er også stor.

Styrer unna

Uten å være ekspert virker det på meg som om Ferguson har klart å styre unna begge disse skjærene. Frihetene har ikke medført at personskildringen er blitt utroverdig. Personene er ikke blitt tillagt følelser som er fremmede for den tida. Og Ferguson har klokelig unnlatt å etterape en stil som han neppe ville ha mestret.

Tvert imot holder han seg til en straight skjønnlitterær prosa. Det er det kommet en levende fortalt og høyst leseverdig roman ut av. For lærere med elever som er fascinert av sagatida, men sliter med å få grep om den særlige skrivemåten i sagaene, vil den være et opplagt bud på en omvei.

Skaldene forbinder vi gjerne med våpengny og kongesmiger. Men faktisk skrev de også kjærlighetsdikt, og Halfredr var en av disse. Væn kona oh oflati mikill kaller han sin elskede Kolfinna, som han allerede som barn hadde et godt øye til, men som ble giftet bort til en annen. Dette vakte Halfredrs vrede, og etter å ha kvedet en nidvise mot ektemannen ble han lyst fredløs og måtte forlate landet.

Sentralt motiv

Kjærlighetsmotivet er det ene sentrale motivet i sagaen og i Fergusons roman. Det andre er forholdet til kristendommen. Som skald var Halfredr nær knyttet til hedendommen, og han hadde store motforestillinger mot kristendommen. Til slutt klarte likevel Olav Tryggvason å tvinge ham til å la seg døpe. Sagaen forteller at det var derfor han fikk tilnavnet «den besværlige skalden».

Ferguson får fint fram de religiøse brytningene i tida. Ikke minst viser han god psykologisk teft i skildringen av den strie og oppfarende Halfredrs betenkeligheter.

Som i sagaen knyttes det religiøse motivet sammen med kjærlighetsmotivet idet Kolfinna og hennes mann hører til de omvendte.

Slående

På smussomslaget hevdes det at parallellene mellom den tidas og dagens samfunn er slående. Så slående forekommer de meg likevel ikke å være at man nødvendigvis må lese romanen med disse for øye. At religion og kjærlighet opptok sagatidas mennesker i samme grad som vår tids mennesker, er mer enn nok til at en så velskrevet og underholdende «sagaroman» som denne kan anbefales enhver ynder av den gode fortelling.